Tekniske byggekrav og bærekraftstiltak får for mye av skylden for de høye kostnadene i boligbyggingen
Det er lett å peke på tekniske krav som TEK17 når snakken går om hvor dyrt det er å bygge boliger i Norge. Seniorrådgiver Ann Kristin Kvellheim og konserndirektør Siri Hunnes Blakstad fra Sintef Community mener imidlertid at dette er en for enkel forklaring. I en kronikk i E24 forklarer de at de virkelige kostnadsskylderne ofte ligger andre steder: i lange og kompliserte plan- og byggesaksprosesser, i lav produktivitet i byggenæringen og i at mange prosjekter blir unødvendig forsinket av dispensasjoner og politiske rundekjøringer. De påpeker også at byggefeil koster samfunnet mellom 10 og 30 milliarder kroner hvert år, noe som viser at kvalitet og kontroll er avgjørende – ikke bare for miljøet, men også for lommeboken.

Mener kravkutt gir begrenset effekt
Forfatterne viser at byggekostnadene de siste årene har påvirkes av flere faktorer som samtidig har gjort byggeprosjektene mer komplekse. Materialpriser har gått opp, renter har økt, og lønnskostnadene har steget fordi det er konkurranse om fagfolk. Når alle disse elementene legges sammen, blir det tydelig at å bare redusere tekniske krav som TEK17 ikke nødvendigvis vil føre til store besparelser. Faktisk kan krav som reduserer energibruk og utslipp ofte gi positiv effekt på både innemiljø og byggets levetid. Et bygg som bruker mindre energi vil ha lavere driftskostnader, og et bedre innemiljø kan redusere sykefravær og øke trivsel for de som bor der. Derfor mener Kvellheim og Blakstad at kostnader må vurderes gjennom hele byggets levetid, ikke kun den dagen nøkkelen leveres. Et lite høyere investeringsbeløp i starten kan betale seg igjen over ti eller tjue år gjennom lavere energiregninger og færre reparasjoner.

Vil redusere omkamper
En stor del av de ekstra kostnadene kommer fra tid som går tapt i plan- og byggesaksprosessen. Hver gang en søknad må behandles på nytt, hver gang en dispensasjon søkes, og hver gang politikere må ta stilling til samme spørsmål flere ganger, blir prosjektet dyrere og tar lengre tid. Forfatterne peker på at det ofte går tapt store ressurser gjennom forsinkelser, søknader om unntak og gjentatte politiske vurderinger. Hver ekstra måned i prosessen kan øke kostnadene med flere prosent, noe som blir betydelig når man snakker om store boligprosjekter. Løsningen de foreslår er å avklare politiske prioriteringer allerede i planarbeidet. Når en plan er vedtatt, bør den normalt gjennomføres uten nye runder med politisk vurdering i den enkelte byggesaken. På den måte unngår man at hver byggesaak blir en ny forhandling, og man reduserer både risiko og ekstra utgifter som kommer av usikkerhet.

Krever endringer i næringen
Kvellheim og Blakstad understreker at myndighetene ikke alene kan få kostnadene ned. Byggenæringen selv må også ta ansvar for å forbedre produktiviteten. De peker på flere konkrete tiltak som kan gjøre forskjell:

• Standardisering: Ved å bruke like løsninger på like problemer – for eksempel standardvegger, standardvinduer eller standardtekniske installationer – kan man redusere tiden det tar å tegne, produsere og montere.
• Digitalisering: Bygginformasjonsmodellering (BIM) og andre digitale verktøy gjør det lettere å se konflikter før de oppstår på byggeplassen, å dele informasjon mellom arkitekter, ingeniører og entreprenører, og å følge opp fremdrift i sanntid.
• Tidligere involvering av aktørene: Når alle som skal jobbe med prosjektet blir involvert fra starten – fra utvikler til håndverkere – kan man finne bedre løsninger og unngå at endringer kommer sent i prosessen, noe som ofte er dyrt.
• Bedre samhandling og kunnskapsdeling: Ved å systematisk overføre erfaringer fra ett prosjekt til et annet kan man unngå å gjenta de samme feilene. Dette kan være så enkelt som å holde korte møter etter hvert byggefasen for å diskutere hva som fungerte og hva som kan forbedres.

Forfatterne mener at det største potensialet ligger i å gjøre byggesakene mer forutsigbare. Når man vet hva som kommer til å skje, når man har klare tidsplaner og når man bruker teknologi som kunstig intelligens til å analysere data fra tidligere prosjekter, kan man redusere unødvendig tidsbruk og dermed kostnader. De avslutter kronikken med en klar melding: debatten om byggekostnader bør handle mindre om å svekke kravene til kvalitet og bærekraft, og mer om å øke forutsigbarheten og redusere unødvendig tidsbruk. På den måte kan vi bygge boliger som både er gode for miljøet, gode for de som skal bo der, og ikke koster mer enn nødvendig.

Tekniske byggekrav og bærekraftstiltak får for mye av skylden for de høye kostnadene i boligbyggingen
Det er lett å peke på tekniske krav som TEK17 når snakken går om hvor dyrt det er å bygge boliger i Norge. Seniorrådgiver Ann Kristin Kvellheim og konserndirektør Siri Hunnes Blakstad fra Sintef Community mener imidlertid at dette er en for enkel forklaring. I en kronikk i E24 forklarer de at de virkelige kostnadsskylderne ofte ligger andre steder: i lange og kompliserte plan- og byggesaksprosesser, i lav produktivitet i byggenæringen og i at mange prosjekter blir unødvendig forsinket av dispensasjoner og politiske rundekjøringer. De påpeker også at byggefeil koster samfunnet mellom 10 og 30 milliarder kroner hvert år, noe som viser at kvalitet og kontroll er avgjørende – ikke bare for miljøet, men også for lommeboken.

Mener kravkutt gir begrenset effekt
Forfatterne viser at byggekostnadene de siste årene har påvirkes av flere faktorer som samtidig har gjort byggeprosjektene mer komplekse. Materialpriser har gått opp, renter har økt, og lønnskostnadene har steget fordi det er konkurranse om fagfolk. Når alle disse elementene legges sammen, blir det tydelig at å bare redusere tekniske krav som TEK17 ikke nødvendigvis vil føre til store besparelser. Faktisk kan krav som reduserer energibruk og utslipp ofte gi positiv effekt på både innemiljø og byggets levetid. Et bygg som bruker mindre energi vil ha lavere driftskostnader, og et bedre innemiljø kan redusere sykefravær og øke trivsel for de som bor der. Derfor mener Kvellheim og Blakstad at kostnader må vurderes gjennom hele byggets levetid, ikke kun den dagen nøkkelen leveres. Et lite høyere investeringsbeløp i starten kan betale seg igjen over ti eller tjue år gjennom lavere energiregninger og færre reparasjoner.

Vil redusere omkamper
En stor del av de ekstra kostnadene kommer fra tid som går tapt i plan- og byggesaksprosessen. Hver gang en søknad må behandles på nytt, hver gang en dispensasjon søkes, og hver gang politikere må ta stilling til samme spørsmål flere ganger, blir prosjektet dyrere og tar lengre tid. Forfatterne peker på at det ofte går tapt store ressurser gjennom forsinkelser, søknader om unntak og gjentatte politiske vurderinger. Hver ekstra måned i prosessen kan øke kostnadene med flere prosent, noe som blir betydelig når man snakker om store boligprosjekter. Løsningen de foreslår er å avklare politiske prioriteringer allerede i planarbeidet. Når en plan er vedtatt, bør den normalt gjennomføres uten nye runder med politisk vurdering i den enkelte byggesaken. På den måte unngår man at hver byggesaak blir en ny forhandling, og man reduserer både risiko og ekstra utgifter som kommer av usikkerhet.

Krever endringer i næringen
Kvellheim og Blakstad understreker at myndighetene ikke alene kan få kostnadene ned. Byggenæringen selv må også ta ansvar for å forbedre produktiviteten. De peker på flere konkrete tiltak som kan gjøre forskjell:

• Standardisering: Ved å bruke like løsninger på like problemer – for eksempel standardvegger, standardvinduer eller standardtekniske installationer – kan man redusere tiden det tar å tegne, produsere og montere.
• Digitalisering: Bygginformasjonsmodellering (BIM) og andre digitale verktøy gjør det lettere å se konflikter før de oppstår på byggeplassen, å dele informasjon mellom arkitekter, ingeniører og entreprenører, og å følge opp fremdrift i sanntid.
• Tidligere involvering av aktørene: Når alle som skal jobbe med prosjektet blir involvert fra starten – fra utvikler til håndverkere – kan man finne bedre løsninger og unngå at endringer kommer sent i prosessen, noe som ofte er dyrt.
• Bedre samhandling og kunnskapsdeling: Ved å systematisk overføre erfaringer fra ett prosjekt til et annet kan man unngå å gjenta de samme feilene. Dette kan være så enkelt som å holde korte møter etter hvert byggefasen for å diskutere hva som fungerte og hva som kan forbedres.

Forfatterne mener at det største potensialet ligger i å gjøre byggesakene mer forutsigbare. Når man vet hva som kommer til å skje, når man har klare tidsplaner og når man bruker teknologi som kunstig intelligens til å analysere data fra tidligere prosjekter, kan man redusere unødvendig tidsbruk og dermed kostnader. De avslutter kronikken med en klar melding: debatten om byggekostnader bør handle mindre om å svekke kravene til kvalitet og bærekraft, og mer om å øke forutsigbarheten og redusere unødvendig tidsbruk. På den måte kan vi bygge boliger som både er gode for miljøet, gode for de som skal bo der, og ikke koster mer enn nødvendig.