Bakgrunn
Før sommeren ba NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) utvalgte nettselskap og REN (Renewable Energy Norway) om å komme med innspill på veiledningsteksten til § 4‑1 om reparasjonsberedskap i den nye Kraftberedskapsforskriften. Forskriften trådte i kraft 1. juli og skal sikre at strømnettet kan komme seg raskt tilbake etter alvorlige hendelser som storm, oversvømmelse eller sabotasje. Nettselskapene fikk kort varsel til å si ifra, og mange av svarene viser både bekymring og konkrete forslag til forbedringer. Energiteknikk har gått gjennom noen av høringssvarene og sett hvor usikkerheten ligger.
Høyrespørsmål om samfunnskritisk virksomhet
Et av de største spørsmålene som dukker opp er hva NVE egentlig mener med “samfunnskritisk virksomhet”. I veilederen står det at nettselskapene skal prioritere forsyningen til slike aktører, men det er ikke tydelig definert hvilke bedrifter eller tjenester som hører hit. Flere nettselskap påpeker at dette gjør det vanskelig å vite hvem de skal beskytte først.
Elvia skriver i sitt svar:
“Det bør presiseres at det ikke ligger til nettselskapets rolle og myndighet å bestemme hvilke aktører som skal prioriteres over andre i et samfunnssikkerhetsperspektiv.”
Glitre Nett og REN stiller lignende spørsmål og etterspør en klar henvisning til hvilken definisjon NVE bruker. De foreslår at man kan ta DSBs (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) definisjon av samfunnskritisk virksomhet som utgangspunkt, og at veiledningen skal vise hvordan nettselskapene kan skaffe seg oversikten gjennom dialog med Statsforvalteren, Kraftforsyningens beredskapssjef (KDS) og kommunene. Uten denne klarheten risikerer nettselskapene å gjøre feil prioriteringer, noe som kan få alvorlige konsekvenser hvis strømmen går i ett kritisk område som sykehus eller redningstjenester.
Ikke nettselskapets rolle
Både Elvia og Glitre Nett understreker at det ikke er nettselskapets oppgave å avgjøre hvem som får strøm først i en krisesituasjon. De mener at dette ansvaret bør ligge hos myndighetene, som har et bredere bilde av samfunnets behov. Hvis nettselskapet selv skal ta beslutningen, kan det føre til ulik behandling og urettferdighet, særlig i områder hvor ressurser allerede er knappe.
Elvia sier direkte:
“Det bør presiseres at det ikke ligger til nettselskapets rolle og myndighet å bestemme hvilke aktører som skal prioriteres over andre i et samfunnssikkerhetsperspektiv.”
Dette er et viktig poeng for ungdom som kanskje tenker på fremtiden: hvem skal bestemme hvem får hjelp først når noe går galt? Svaret bør komme fra myndigheter som har ansvar for samfunnssikkerhet, ikke fra de som drifter nettet.
Frykter delte ordninger nulles ut
Et annet bekymringspunkt er hvordan veiledningen påvirker muligheten til å dele ressurser gjennom REN‑samarbeidet. NVE anbefaler eksplisitt at nettselskapene deler gjennom REN‑sameier og felles lager for å oppfylle kravene på en kostnadseffektiv måte. Samtidig står det i teksten at fellesressurser ikke kan telles dobbelt, og at hvis en sabotasje rammer flere KBO‑enheter (kritisk beredskapsorganisasjon) samtidig, kan ikke de samme ressursene regnes med flere ganger.
Elvia advarer:
“Kombinert kan dette nulle ut mye av nytten av delte ordninger og presse selskaper mot å eie alt selv – stikk i strid med kostnadseffektiviteten NVE selv fremhever.”
Med andre ord, hvis reglene gjør det vanskelig å nytte godt av delte løsninger, kan nettselskapene ende opp med å bygge egne lager og anlegg for hvert enkelt område. Dette blir både dyrt og mindre fleksibelt, noe som går imot målet om å bruke pengene hvor de gir størst nytta.
Kritisk til trafo‑eksempel
Et konkret eksempel i veilederen har fått mye kritik. Det viser hvor mange transformatorer nettselskapene må ha på lager for å klare samtidige hendelser på anlegg eller system. REN har gått gjennom eksempelet punkt for punkt og konkludert at NVE legger opp til minst to lagre dimensjonert for minst tre samtidige hendelser – eller praktisk talt tre lagre for tre samtidige hendelser.
REN sier:
“Dette øker beredskapskostnadene med 50 % fra 6 til 9 milliarder kroner.”
For en tenåring kan dette høres ut som astronomiske tall, men poenget er at hvis kravene blir for strikte, kan det føre til at penger som kunne gått til skole, idrett eller klimatiltak i stedet må brukes på å kjøpe og lagre dyr utstyr som kanskje aldri blir brukt. REN stiller derfor spørsmål om dette også skal gjelde andre typer beredskap, og hvor mange samtidige hendelser som egentlig er realistisk å planlegge for.
To eller tre hendelser?
Usikkerheten rundt antall samtidige hendelser gjør at mange nettselskap føler seg i et vakuum. REN spør:
“Er det to eller tre hendelser som skal legges til grunn på landsbasis eller gjelder det kun transformatorer?”
Hvis svaret er tre hendelser for hele landet, betyr det at hvert nettselskap må være rustet for å klare flere store ulykker samtidig – noe som kan være overflødig i områder med lav risiko. Hvis det kun gjelder transformatorer, kan andre viktige deler av nettet bli oversett. Klarhet her er nødvendig for å unngå at man bruker penger på løsninger som ikke passer til den faktiske trusselbildet.
Peker på redundans
Fl
