Fortum går ut

I en nylig pressemelding fortalte tre selskap – Nordkraft, NTE og SKS – at de nå går sammen om å jobbe med vindkraft i Finnmark. Det som har skjedd er at Fortum, som tidligere har vært partner med Nordkraft i selskapet Fortum Nordkraft Vind DA, trekker seg ut. Dette betyr at Nordkraft ikke lenger skal dele ansvar og eierskap med Fortum for de vindprosjektene de har jobbet med sammen. I stedet går Nordkraft inn i et nytt samarbeid med SKS, NTE og teknologiselskapet H2Carrier.

Å trekke seg ut kan lyde komplisert, men tenk på det som å bytte lag i en fotballkamp. Fortum har spilt på ett lag sammen med Nordkraft i noen år, men nå vil de prøve noe annet. Nordkraft vil fortsette å jobbe med vind, men nå sammen med andre lokale aktører som kjenner området godt. Dette gir de nye partnerne muligheten til å sette sammen sine styrker: Nordkraft har lang erfaring med kraftproduksjon, SKS og NTE har sterk forankring i regionen, og H2Carrier bringer inn ny teknologi for å lagre og bruke hydrogen.

Liina Veerme, som er konsernsjef i SKS, sier at dette gjør dem «enda sterkere». For henne betyr det at de kan dele kostnader, risiko og kunnskap på en måte som gjør det lettere å få prosjektene til å lykkes. Når flere selslag arbeider sammen, kan de også løse problemer raskere – hvis ett selskap står fast på et teknisk spørsmål, kan et annet komme med en løsning de har prøvd før.

Sår sammen prosjekter

Det nye samarbeidet handler ikke bare om å bytte partnere; det handler også om å slå sammen to av vindprosjektene som allerede er under utvikling. Prosjektet Oksefjorden, som NTE, SKS og H2Carrier har jobbet med gjennom selskapet Nordavind, blir nå slått sammen med prosjektet Bjørnviktuva i Lebesby og Gamvik. resultatet er ett større vindområde som får et nytt felles selskap.

Eierfordelingen i dette nye selskapet blir 34 prosent til Nordkraft og 66 prosent til Nordavind. Med andre ord har Nordavind – som består av NTE, SKS og H2Carrier – den største delen av eierskapet, men Nordkraft har fortsatt en viktig rolle. Dette speiler tanken om at de som har jobbet mest med området (NTE, SKS og H2Carrier) skal ha størst innflytelse, mens Nordkraft bidrar med sin tekniske kunnskap og erfaring fra andre vindprosjekter.

Gabriel Karlsen, som er forretningsutvikler i Nordkraft, forklarer at samlingen av Oksefjorden og Bjørnviktuva gir flere fordeler. For det første blir det lettere å søke om konsesjon, fordi man nå har ett større område å presentere for myndighetene. For det andre kan man dele utstyr og arbeidskraft – for eksempel kan samme type vindturbin brukes på begge sidene av området, og man kan koordinere transport av deler slik at det blir billigere og mer miljøvennlig.

Når prosjektene er slått sammen, vil det nye selskapet fokusere på å ferdigstille konsesjonssøknadene og forberede seg for eventuell utbygging. Dette inkluderer å undersøke vindforhold mer detaljert, lage detaljerte planer for hvor turbinerne skal plasseres, og sørge for at lokale samfunn blir hørt og involvert. Målet er å ha alt klart slik at når konsesjonen kommer, kan bygningen starte så raskt som mulig.

Trenger nett

Selv om vindturbinene kan produsere mye strøm, hjelper det ikke om det ikke finnes en måte å få strømmen fra turbinen til husene og fabrikkene som trenger den. Derfor understreker alle tre selskapene at nettutviklingen er like viktig som vindkraften selv. Uten et kraftig nok elektrisk nett kan den grønne strømmen ikke nå frem til der den trengs, og hele satsningen på fornybar energi i Finnmark kan falleFlat.

En spesielt viktig begrensning som er nevnt i meldingen gjelder området nord for Svartisen. Myndighetene har varslet at det kan bli vanskelig å koble opp nytt stort forbruk der hvis nettet ikke blir utbygget i takt. Dette betyr at selv om vindkraftprosjektene blir bygget, kan de stå stille hvis det ikke finnes nok kapasitet i ledningene som fører strømmen videre.

Liina Veerme fra SKS sier at for at «kraft- og industriløftet i Finnmark» skal lykkes, må myndighetene og Statnett (som er ansvarlig for hovednettet i Norge) sikre at ramtene og nettinfrastrukturen følger med utviklingen. Med andre ord: mens man bygger vindturbiner, må man også bygge eller oppgradere ledningene, transformatorstasjoner og andre deler av nettet. Dette er litt som å bygge en ny vei – man må også sørge for at det finnes nok parkeringsplasser, lys og skilt langs veien slik at folk faktisk kan bruke den.

For de konkrete prosjektene ser planen slik ut:

• Reinelva og Skarvberget – de to 200 MW-prosjektene i Nordkapp og Porsanger – skal koble seg til nettet i Skaidi. Dersom linjen mellom Skaidi og Hammerfest blir ferdig som planlagt, kan disse kraftverkkene være i drift allerede i 2030. Det betyr at ungdom som går på videregående skole nå kan få oppleve at den første store vindparken i området starter å produsere ren strøm mens de stadig er i skolen.

• Bjørnviktuva – det større 500 MW-prosjektet i Lebesby og Gamvik – er avhengig av en ny 420 kV-ledning som skal gå fra Skaidi til en ny transformatorstasjon i Lebesby. Estimert idriftsettelse for denne linjen er 2032, og dermed kan Bjørnviktuva også starte å produsere strøm rundt samme tid.

Søknadsfristen for alle disse prosjektene er satt til 1. november 2026. Dette er en del av det såkalte «kraft- og industriløftet i Finnmark», et politisk tiltak som ønsker å øke både fornybar energi og ny industri i regionen. Hvis søknadene blir innstedt i tid og får godkjennelse, kan bygningen starte noen år senere, og de første turbinene kan snurre allerede i tidlig 2030‑tall.

For tenåringer som er interessert i klima, teknologi eller fremtidsjobb, viser denne historien hvordan flere deler må samhandle: vitenskap og ingeniørarbeid (å finne ut hvor vinden blåser sterkest), økonomi og eierskap (å dele kostnader og risiko), politikk og regulering (å få konsesjon og sørge for nett), samt lokalt engasjement (å sikre at bygningen aksepteres av dem som bor der). Når alle disse bitene faller på plass, kan vindkraft bli ikke bare en kilde til ren energi, men også en motor for nye arbeidsplasser, u

Fortum går ut

I en nylig pressemelding fortalte tre selskap – Nordkraft, NTE og SKS – at de nå går sammen om å jobbe med vindkraft i Finnmark. Det som har skjedd er at Fortum, som tidligere har vært partner med Nordkraft i selskapet Fortum Nordkraft Vind DA, trekker seg ut. Dette betyr at Nordkraft ikke lenger skal dele ansvar og eierskap med Fortum for de vindprosjektene de har jobbet med sammen. I stedet går Nordkraft inn i et nytt samarbeid med SKS, NTE og teknologiselskapet H2Carrier.

Å trekke seg ut kan lyde komplisert, men tenk på det som å bytte lag i en fotballkamp. Fortum har spilt på ett lag sammen med Nordkraft i noen år, men nå vil de prøve noe annet. Nordkraft vil fortsette å jobbe med vind, men nå sammen med andre lokale aktører som kjenner området godt. Dette gir de nye partnerne muligheten til å sette sammen sine styrker: Nordkraft har lang erfaring med kraftproduksjon, SKS og NTE har sterk forankring i regionen, og H2Carrier bringer inn ny teknologi for å lagre og bruke hydrogen.

Liina Veerme, som er konsernsjef i SKS, sier at dette gjør dem «enda sterkere». For henne betyr det at de kan dele kostnader, risiko og kunnskap på en måte som gjør det lettere å få prosjektene til å lykkes. Når flere selslag arbeider sammen, kan de også løse problemer raskere – hvis ett selskap står fast på et teknisk spørsmål, kan et annet komme med en løsning de har prøvd før.

Sår sammen prosjekter

Det nye samarbeidet handler ikke bare om å bytte partnere; det handler også om å slå sammen to av vindprosjektene som allerede er under utvikling. Prosjektet Oksefjorden, som NTE, SKS og H2Carrier har jobbet med gjennom selskapet Nordavind, blir nå slått sammen med prosjektet Bjørnviktuva i Lebesby og Gamvik. resultatet er ett større vindområde som får et nytt felles selskap.

Eierfordelingen i dette nye selskapet blir 34 prosent til Nordkraft og 66 prosent til Nordavind. Med andre ord har Nordavind – som består av NTE, SKS og H2Carrier – den største delen av eierskapet, men Nordkraft har fortsatt en viktig rolle. Dette speiler tanken om at de som har jobbet mest med området (NTE, SKS og H2Carrier) skal ha størst innflytelse, mens Nordkraft bidrar med sin tekniske kunnskap og erfaring fra andre vindprosjekter.

Gabriel Karlsen, som er forretningsutvikler i Nordkraft, forklarer at samlingen av Oksefjorden og Bjørnviktuva gir flere fordeler. For det første blir det lettere å søke om konsesjon, fordi man nå har ett større område å presentere for myndighetene. For det andre kan man dele utstyr og arbeidskraft – for eksempel kan samme type vindturbin brukes på begge sidene av området, og man kan koordinere transport av deler slik at det blir billigere og mer miljøvennlig.

Når prosjektene er slått sammen, vil det nye selskapet fokusere på å ferdigstille konsesjonssøknadene og forberede seg for eventuell utbygging. Dette inkluderer å undersøke vindforhold mer detaljert, lage detaljerte planer for hvor turbinerne skal plasseres, og sørge for at lokale samfunn blir hørt og involvert. Målet er å ha alt klart slik at når konsesjonen kommer, kan bygningen starte så raskt som mulig.

Trenger nett

Selv om vindturbinene kan produsere mye strøm, hjelper det ikke om det ikke finnes en måte å få strømmen fra turbinen til husene og fabrikkene som trenger den. Derfor understreker alle tre selskapene at nettutviklingen er like viktig som vindkraften selv. Uten et kraftig nok elektrisk nett kan den grønne strømmen ikke nå frem til der den trengs, og hele satsningen på fornybar energi i Finnmark kan falleFlat.

En spesielt viktig begrensning som er nevnt i meldingen gjelder området nord for Svartisen. Myndighetene har varslet at det kan bli vanskelig å koble opp nytt stort forbruk der hvis nettet ikke blir utbygget i takt. Dette betyr at selv om vindkraftprosjektene blir bygget, kan de stå stille hvis det ikke finnes nok kapasitet i ledningene som fører strømmen videre.

Liina Veerme fra SKS sier at for at «kraft- og industriløftet i Finnmark» skal lykkes, må myndighetene og Statnett (som er ansvarlig for hovednettet i Norge) sikre at ramtene og nettinfrastrukturen følger med utviklingen. Med andre ord: mens man bygger vindturbiner, må man også bygge eller oppgradere ledningene, transformatorstasjoner og andre deler av nettet. Dette er litt som å bygge en ny vei – man må også sørge for at det finnes nok parkeringsplasser, lys og skilt langs veien slik at folk faktisk kan bruke den.

For de konkrete prosjektene ser planen slik ut:

• Reinelva og Skarvberget – de to 200 MW-prosjektene i Nordkapp og Porsanger – skal koble seg til nettet i Skaidi. Dersom linjen mellom Skaidi og Hammerfest blir ferdig som planlagt, kan disse kraftverkkene være i drift allerede i 2030. Det betyr at ungdom som går på videregående skole nå kan få oppleve at den første store vindparken i området starter å produsere ren strøm mens de stadig er i skolen.

• Bjørnviktuva – det større 500 MW-prosjektet i Lebesby og Gamvik – er avhengig av en ny 420 kV-ledning som skal gå fra Skaidi til en ny transformatorstasjon i Lebesby. Estimert idriftsettelse for denne linjen er 2032, og dermed kan Bjørnviktuva også starte å produsere strøm rundt samme tid.

Søknadsfristen for alle disse prosjektene er satt til 1. november 2026. Dette er en del av det såkalte «kraft- og industriløftet i Finnmark», et politisk tiltak som ønsker å øke både fornybar energi og ny industri i regionen. Hvis søknadene blir innstedt i tid og får godkjennelse, kan bygningen starte noen år senere, og de første turbinene kan snurre allerede i tidlig 2030‑tall.

For tenåringer som er interessert i klima, teknologi eller fremtidsjobb, viser denne historien hvordan flere deler må samhandle: vitenskap og ingeniørarbeid (å finne ut hvor vinden blåser sterkest), økonomi og eierskap (å dele kostnader og risiko), politikk og regulering (å få konsesjon og sørge for nett), samt lokalt engasjement (å sikre at bygningen aksepteres av dem som bor der). Når alle disse bitene faller på plass, kan vindkraft bli ikke bare en kilde til ren energi, men også en motor for nye arbeidsplasser, u