Hvorfor vil ikke regjeringen innføre konsesjonskrav for datasentre?
Digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) har gjort det klart at hun ikke vil sette opp et konsesjonssystem for datasentre i Norge, selv om flere partier i Stortinget har presset for det. I denne artikkelen ser vi nærmere på hva som ligger bak hennes standpunkt, hvilke argumenter som kommer fra Høyre, SV og Rødt, og hva kritikere som Mímir Kristjánsson mener om saken.
Bakgrunn: Hva er et konsesjonskrav?
Et konsesjonskrav betyr at bedrifter må søke om tillatelse før de kan bygge eller drive en viss type virksomhet. I forbindelse med datasentre har noen politikere foreslått at slike anlegg kun skal få lov å etablere seg hvis de oppfyller visse betingelser – for eksempel at de bruker fornybar energi, at de bidrar til lokalsamfunnet, eller at de ikke belaster strømnettet unødvendig. Idéen er å sikre at Norges naturressurser, spesielt billig vannkraft, blir brukt på en måte som også kommer landet til gode.
Press fra Høyre og SV
Både Høyre og Sosialistisk Venstreparti (SV) har sendt inn representantforslag som krever at datasentre skal være underlagt et konsesjonskrav. Forslagene peker på at Norge har blitt en attraktiv plass for store teknologiselskaper som Google, Facebook og Microsoft, fordi strømmen her er både billig og i stor grad fornybar. Partiene mener at uten klare regler risikerer vi å bli en “strømkoloni” hvor utenlandske selskaper tjener på våre ressurser uten å gi nok tilbake.
SV har også gått lengre: et mindretall fra partiet, sammen med Rødt og Miljøpartiet De Grønne (MDG), har stilt krav om konsesjonskrav i en innstilling fra energi‑ og miljøkomiteen. De ønsker at datasentre skal dokumentere hvordan de reduserer sin klimapåvirkning, hvordan de sikrer at overskottsvarme kan brukes i nærheten, og at de bidrar til lokale arbeidsplasser og kompetansebygging.
Tungs svar: “Feil medisin”
Karianne Tung avviser forslaget med et klart “nei”. I et intervju med Klassekampen sier hun:
“Jeg mener et konsesjonssystem for datasentre ikke er riktig svar på utfordringene. Spørsmålet om kraft og kraftproduksjon må først og fremst løses gjennom energipolitiske virkemidler.”
Hun forklarer at problemet ikke er at datasentre forbruker mye strøm, men at Norges energisystem generelt står overfor utfordringer med tilgjengelighet, nettkapasitet og behov for økt fornybar produksjon. I stedet for å legge ned restriksjoner på enkelte næringsgrenar, mener hun at løsningen ligger i å styrke energipolitikken: investere i nettoppgradering, fremme mer vindkraft og solkraft, og sikre at strømprisene speiler de faktiske kostnadene ved produksjon og overføring.
Tung peker også på at Norge allerede har tatt skritt i retning av bedre kontroll. Registreringsplikt for datasentre er innført, og datasenterforskriften er oppdatert for å stille krav om energieffektivitet og rapportering av energibruk. Disse tiltakene gir myndighetene innsikt i hvor mye strøm sektorene bruker og hvordan de kan bli mer bærekraftige, uten å måtte gå gjennom en tung konsesjonsprosess.
EØS‑bekymring: Risiko for strid med avtalen
Et annet argument som Tung fremsetter er at et konsesjonssystem kan være i strid med Norges forpliktelser innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS). EØS-avtalen krever at medlemslandene ikke skal stille urimelige hindringer for fri etablering av bedrifter fra andre medlemsstater. Hvis Norge skulle kreve at hver enkel datasenter søker om tillatelse før det kan starte, kunne dette oppfattes som en diskriminerende forskjellsbehandling som strider mot EØS‑reglene.
Tung understreker at enhver tiltak som kan oppfattes som proteksjonistisk må nøye vurderes mot disse internasjonale forpliktelsene. Hun mener at det er tryggere å bruke verktøy som allerede ligger innenfor EØS‑rammen – som energiadgifter, nettarifter og miljøkrav – enn å introdusere et nytt tillatelsessystem som kan utløse juridiske tvister.
Rødt‑kritikk: Mímir Kristjánsson tviler
Selv om Tung har klare grunner til å avvise konsesjonskrav, er ikke alle enige. Mímir Kristjánsson, representant for Rødt, sier at regjeringens argument om “digital suverenitet” ikke holder vann. I et intervju med Klassekampen sier han:
“Disse etableringene har ingenting med suverenitet å gjøre. De legger til rette for at store utenlandske teknologiselskaper etablerer seg, subsidiert av norsk strøm.”
Kristjánsson mener at Norge i praksis gir bort sin billige vannkraft til udenlandske selskaper som får stor fortjeneste, mens norske husholdninger og næringsliv står igjen med høyere strømpriser og begrenset nettkapasitet. Han peker på at mange av de største datasentrene i landet drives av amerikanske selskaper som ikke er forpliktet til å gjøre betydelige investeringer i lokalsamfunnet eller til å dele overskottsvarme med nærliggende bygder.
Han krever derfor at regjeringen setter inn strengere regler som sikrer at datasentre faktisk tjener norske interesser. Dette kan inkludere krav om at en viss prosentdel av den produserte strømmen må komme fra fornybare kilder som eigens bygde vind- eller solanlegg, at overskottsvarme må distribueres til lokale fjernvarmesystemer, og at det må opprettes lokale læreplasser eller kompetanseprogrammer for unge nordmenn.
Hva mener ungdommen?
For mange tenåringer er temaet om datasentre og energiforbruk kanskje ikke noe de tenker på hver dag, men det har direkte konsekvenser for fremtiden. Strømprisene påvirker alt fra kostnaden ved å lade mobiltelefonen til prisen på offentlig transport og fritidsaktiviteter. Hvis Norge bruker store mengder av sin billige vannkraft til å drive udenlandske skyetjenester, kan det føre til at prisen på strøm stiger for vanlige forbrukere – noe som kan redusere penger til ting som konserter, spill eller skoleutstyr.
Samtidig er mange unge interessert i teknologi og digitale yrken. Datasentre kan skape arbeidsplasser innen drift, vedlikehold og sikkerhet, spesielt hvis de kombineres med utdanningsprogrammer i skoler og videregående skoler. Om regjeringen kan finne en balanse
