Rådhusplassen – fra provisorisk byggeplass til vakk folkearena
Rådhusplassen ligger mitt i sentrum av Oslo, mellom Rådhuset, Aker Brygge og fjorden. Den er ofte det første stedet besøkende ser når de kommer til denne delen av byen, og den blir brukt til noen av hovedstadens største folkefester. Det er bra at plassen blir brukt – den skal være levende og full av liv. Problemet er måten vi bruker den på. Store deler av sommerhalvåret preges plassen av midlertidige installasjoner: byggegjerder, telt, sperringer, containere og teknisk rigg. Når ett arrangement er ferdig, rives det meste ned. Kort tid senere kommer neste arrangør og bygger opp nøyaktig det samme på nytt.
Hvorfor ser det slik ut?
Et område med standard byggeplassgjerder, betongføtter, halvåpne teltduker og midlertidig teknikk ser ikke ut som representativt for Norges hovedstad. Det er hverken særlig vakkert, spesielt bærekraftig eller økonomisk fornuftig. Når vi ser på bilder fra plassen mellom to arrangementer, ligner den mer en byggeplass enn en åpen byplass der folk kan gå, sitte og nyte omgivelsene.
Eksempel på hvor stort det kan bli
VG‑Lista‑konserten 13. juni er et godt eksempel. Arrangementet hadde egne ytre og indre publikumsområder med flere innganger. Senere i sommer ble plassen tatt i bruk til store folkefester under fotball‑VM. Til kampen mellom Norge og Brasil ble det etablert fire storskjermer og omfattende publikums‑ og sikkerhetsinfrastruktur. Disse arrangementene viser at Rådhusplassen faktisk kan håndtere store folkemengder, men hver gang må vi starte fra null.
Spørsmålet vi bør stille oss
Hvorfor planlegger vi fortsatt Rådhusplassen som om hvert arrangement var det første og siste? Hvis vi vet at plassen vil bli brukt til konsoller, sportseventer, kulturarrangementer og andre store samlinger år etter år, gir det litt mening å bygge opp alt på nytt hver gang. Det midlertidige har blitt en slags permanent tilstand, men uten noen tenkt ettertanke på hvordan det kunne ha sett ut.
Fra provisorium til permanent byarkitektur
Oslo burde vurdere å etablere en permanent, arkitektonisk gjennomarbeidet arrangementsinfrastruktur på Rådhusplassen. Det betyr ikke at plassen skal bli et permanent festivalområde. Tvert imot. En permanent løsning må utformes slik at Rådhusplassen fremstår som en åpen og vakker byplass de dagene det ikke er arrangementer. Men enkelte elementer kunne vært permanente eller integrert i plassens arkitektur: fundamenter og tilkoblingspunkter for scene, strøm og teknikk, løsninger for lys og lyd, samt et gjennomarbeidet system for avgrensning av arrangementsområdet.
Et bedre gjerdessystem
I stedet for de ordinære galvaniserte byggeplassgjerdene vi ser på bildene i dag, kunne Oslo fått et spesialdesignet gjerdessystem tilpasset Rådhusets arkitektur og plassens betydning. Når det ikke er arrangement, kunne portene stå åpne og gjerdet inngå som en diskret del av byrommet. Når titusenvis av mennesker skal samles, kan området raskt sikres og organiseres. På den måten slippes de grimme, midlertidige hegget som dominerer bildet mellom arrangementene.
Scene som arkitektur, ikke som festivalrigg
En permanent scene eller sceneinfrastruktur kunne på samme måte utformes som arkitektur – ikke som festivalrigg som tilfeldigvis har blitt stående. Scenen kunne ha en enkel, sober form som smelter inn i omgivelsene når den ikke brukes, men som raskt kan tilpasses lys, lyd og storskjermer når det er arrangement. På den måten får vi både funksjonalitet og estetikk uten å måtte bygge opp alt fra bunnen hver gang.
Bærekraft – både for lommeboken og planeten
Det er et paradoks at en kommune som stiller stadig strengere klima- og miljøkrav til byggeprosjekter, samtidig aksepterer en arrangementskultur basert på omfattende montering, demontering, transport og remontering. Hver rigg krever lastebiler, personell, kraner, gjerder, ballast, kabler, telt og tekniske installasjoner. Så tas det ned. Og kort tid senere kommer mye av det samme tilbake. Det koster penger, krever arbeidskraft og gir unødvendig transport og ressursbruk. Selvfølgelig vil ulike arrangementer alltid kreve forskjellige scener, skjermer og tekniske løsninger. En Pride‑markering, en konsert og en fotballfest har forskjellige behov. Men en betydelig del av grunninfrastrukturen er den samme. Da burde byen tilrettelegge for nettopp det.
Kommunen har allerede krav til representativitet
Det interessante er at kommunen selv synes å være enig i prinsippet. I kommunens retningslinjer for bruk av Rådhusplassen heter det at arrangementer blant annet skal «ivareta plassens representativitet». Se på Rådhusplassen en tilfeldig dag mellom to arrangementer. Er et område med standard byggeplassgjerder, betongføtter,
