Klimaregnskap og fjernvarme: Hva er problemet?

I et innlegg i Byggeindustrien argumenterte FutureBuilt og Civitas for en dynamisk allokering som gir fjernvarmen en stor del av utslippene fra avfallsforbrenning. Ambisjonen om mer ombruk og resirkulering deler jeg, men klimaberegningene må samtidig bygge på den fysiske realiteten i verdikjedene. ISO-standarden for livsløpsanalyser (LCA) er tydelig på dette: "LCA er utført ved å definere produktsystemer som modeller som beskriver de viktigste elementene i fysiske systemer."

Urealistiske antagelser

Når FutureBuilt bygger på et normativt premiss – at "forbrenning gradvis skal fases ut" – beskriver de ikke lenger de fysiske systemene slik de fungerer i dag. I notatet "Avfallsbasert fjernvarme og klimagassutslipp" illustrerer FutureBuilt en ideell fremtid der bare 5 prosent av avfallet forbrennes i 2100. Dette er betydelig mindre enn dagens 30 prosent. En fin visjon om en bærekraftig sirkulær framtid, men problemet oppstår når 2100-visjonen brukes til å modellere nåtid. Da mister man grepet om de faktiske fysiske systemene og skaper en virtuell kobling fra en idealisert fremtid til en umulig nåtid.

Risiko ved virtuelle modeller

Dette minner om etablerte virtuelle bokføringsmodeller som løsriver seg fra fysiske systemer. Eksempelvis, opprinnelsesgarantier i elektrisitetssektoren, der en kunde fra Tyskland kan kjøpe grønn strøm fra Island uten kabel mellom landene. Og markedsføre grønt. Forskjellen er at FutureBuilts virtuelle kobling går over tid, ikke sted, og brukes til å øke, ikke senke fjernvarmens utslippsintensitet. For bygg skjer til dels det samme: risiko for at bygg tilskrives utslippsgevinster løsrevet fra virkeligheten. Mens avfallsbasert fjernvarme taper konkurransekraft.

Miljømessig konkurranse og valg av tekniske løsninger

Miljøytelsen til avfallsbasert fjernvarme er svært sensitiv for valg av allokeringmetode. Når det også styrer teknologivalg i bygg, øker risikoen for å favorisere enkeltaktørers interesser. Konkurransen forsterkes av tilknytningsplikt for nye bygg i fjernvarmens konsesjonsområder. Unntak gis nemlig hvis alternativet er "miljømessig bedre". I verste fall premieres byggherrer for utslippsreduksjoner som aldri realiseres. Da mister tilknytningsplikten sin funksjon som miljøkriterium, og metodikken kan gi feil vinnere mellom løsningene.

Veien videre

For at metodikken skal være robust for beslutningstaking, må modelleringsklokka starte i 2025, ikke 2100. Avfallskomposisjon og alternative avfallsbehandlinger må dokumenteres og være åpne for gransking. Ambisiøse scenarier kan gjerne brukes, men da bør vi diskutere om man skal anta fremtidig feilforbrenning eller heller modellere endringer i fjernvarmens energimikser som respons på økt sirkularitet. En bedre løsning – når mulig – er å følge LCA-standarden og bruke systemekspansjon. Da unngås allokeringproblematikken og risikoene for feil insentiver minsker. Fjernvarmekommuner bør vurdere å kreve dette ved søknader om tilknytningsfritak.

Konklusjon

FutureBuilt har rett i at vi må bli mer sirkulære, men risikoene ved å overvurdere dagens resirkulerings- og ombrukspotensial er også tydelig: Fjernvarme kan bli urettferdig straffet, og energieffektivisering eller bytte av oppvarmingsløsning kan bli kreditert med for høye utslippsreduksjoner. Vi må derfor være forsiktige og sikre at metodikken er robust og basert på faktiske fysiske systemer, ikke virtuelle modeller.

Klimaregnskap og fjernvarme: Hva er problemet?

I et innlegg i Byggeindustrien argumenterte FutureBuilt og Civitas for en dynamisk allokering som gir fjernvarmen en stor del av utslippene fra avfallsforbrenning. Ambisjonen om mer ombruk og resirkulering deler jeg, men klimaberegningene må samtidig bygge på den fysiske realiteten i verdikjedene. ISO-standarden for livsløpsanalyser (LCA) er tydelig på dette: "LCA er utført ved å definere produktsystemer som modeller som beskriver de viktigste elementene i fysiske systemer."

Urealistiske antagelser

Når FutureBuilt bygger på et normativt premiss – at "forbrenning gradvis skal fases ut" – beskriver de ikke lenger de fysiske systemene slik de fungerer i dag. I notatet "Avfallsbasert fjernvarme og klimagassutslipp" illustrerer FutureBuilt en ideell fremtid der bare 5 prosent av avfallet forbrennes i 2100. Dette er betydelig mindre enn dagens 30 prosent. En fin visjon om en bærekraftig sirkulær framtid, men problemet oppstår når 2100-visjonen brukes til å modellere nåtid. Da mister man grepet om de faktiske fysiske systemene og skaper en virtuell kobling fra en idealisert fremtid til en umulig nåtid.

Risiko ved virtuelle modeller

Dette minner om etablerte virtuelle bokføringsmodeller som løsriver seg fra fysiske systemer. Eksempelvis, opprinnelsesgarantier i elektrisitetssektoren, der en kunde fra Tyskland kan kjøpe grønn strøm fra Island uten kabel mellom landene. Og markedsføre grønt. Forskjellen er at FutureBuilts virtuelle kobling går over tid, ikke sted, og brukes til å øke, ikke senke fjernvarmens utslippsintensitet. For bygg skjer til dels det samme: risiko for at bygg tilskrives utslippsgevinster løsrevet fra virkeligheten. Mens avfallsbasert fjernvarme taper konkurransekraft.

Miljømessig konkurranse og valg av tekniske løsninger

Miljøytelsen til avfallsbasert fjernvarme er svært sensitiv for valg av allokeringmetode. Når det også styrer teknologivalg i bygg, øker risikoen for å favorisere enkeltaktørers interesser. Konkurransen forsterkes av tilknytningsplikt for nye bygg i fjernvarmens konsesjonsområder. Unntak gis nemlig hvis alternativet er "miljømessig bedre". I verste fall premieres byggherrer for utslippsreduksjoner som aldri realiseres. Da mister tilknytningsplikten sin funksjon som miljøkriterium, og metodikken kan gi feil vinnere mellom løsningene.

Veien videre

For at metodikken skal være robust for beslutningstaking, må modelleringsklokka starte i 2025, ikke 2100. Avfallskomposisjon og alternative avfallsbehandlinger må dokumenteres og være åpne for gransking. Ambisiøse scenarier kan gjerne brukes, men da bør vi diskutere om man skal anta fremtidig feilforbrenning eller heller modellere endringer i fjernvarmens energimikser som respons på økt sirkularitet. En bedre løsning – når mulig – er å følge LCA-standarden og bruke systemekspansjon. Da unngås allokeringproblematikken og risikoene for feil insentiver minsker. Fjernvarmekommuner bør vurdere å kreve dette ved søknader om tilknytningsfritak.

Konklusjon

FutureBuilt har rett i at vi må bli mer sirkulære, men risikoene ved å overvurdere dagens resirkulerings- og ombrukspotensial er også tydelig: Fjernvarme kan bli urettferdig straffet, og energieffektivisering eller bytte av oppvarmingsløsning kan bli kreditert med for høye utslippsreduksjoner. Vi må derfor være forsiktige og sikre at metodikken er robust og basert på faktiske fysiske systemer, ikke virtuelle modeller.