Artikkelforfatteren
Heidi Finstad er administrerende direktør i Treindustrien.

Hvorfor snakker vi om tre og betong?
Debatten om hvilket materiale som er best for bygget starter ikke med at noen vil tjene penger – den kommer fra politikk. Norge har skrevet under Parisavtalen og må derfor redusere klimagassutslipp. Det betyr at vi må se på hvordan vi bygger, men ikke at én side har mer å si enn den andre. Vi støtter idéen om materialnøytralitet: like vilkår for alle materialer, og at vitenskap skal ligge til grunn for klimamål. Et godt byggebruk er en blanding av de beste egenskapene hos tre, betong, stål og glass, avhengig av hva bygget skal brukes til.

Klimagassregnskap er selvsagt om politikk!
Når vi snakker om biogent karbon – det vil si karbon som kommer fra tre og andre planter – kommer politikk inn i bildet. Alle store partier, unntatt FrP, gikk til valg på å kutte klimagassutslipp, og hele Stortinget står bak Naturmeldingen som vil redusere bruken av ny natur. Endringene i byggeregelverket (TEK17) er et direkte oppdrag fra politikken til DiBK, under ledelse av kommunalminister Bjørnar Skjæran. Det er politikere som bestemmer hvilke deler av et byggs livsløp som skal telle i klimaregnskapet. Det valg bestemmer hvilke løsninger som ser mest klimavennlige ut og hvor bedriftene vil investere penger. Når utslipp skjer i tid er også viktig – tidlig utslipp kan ha større effekt enn senere.

Standardisering, markedskrefter og nøytralitet
Noen sier at standarder er ren vitenskap og helt neutrale. I virkeligheten blir standarder dannet av selskaper som vil tjene penger – det er helt naturlig, fordi alle bedrifter må få avkastning på investeringene sine. Det betyr ikke at standarder er dårlige, men at vi må være oppmerksomme på at de også speiler markedsinteresser. Når vi lager klimaregler, må vi derfor se både på vitenskap og på hvordan markedet fungerer, slik at ingen får urimelige fordeler eller ulemper bare fordi noen har lobbyet hardt.

CCS, statlige investeringer og avkastingsbehov
Staten har satt av rundt 20 milliarder kroner til karbonfangst og -lagring (CCS) i prosjektet Langskip – omtrent to tredjedeler av et totalt budsjett på 30 milliarder. Dette er et tydelig politisk mål: staten vil at sine store investeringer skal gi avkastning. Når vi snakker om biogent karbon i bygge materialer, må vi unngå at statens satsing på CCS gir tre byggeprodukter en urimelig ulempe. Det skulle være urimelig å ikke bruke Norges styrke – vår godt forvaltet skog som kan lagre karbon i tre – bare fordi staten også satser på andre teknologier. Skogens fordeler bør dermed telle med i klimaregnskapet for bygg, like mye som CCS-teknologien.

Biogent karbon og konkurranseulemper
Hvis biogent karbon ikke får klimakredit i bygge sektoren, får tre byggeprodukter en unødvendig ulempe sammenlignet med betong og stål, selv om tre både er fornybart og lagrer karbon mens det vokser. Det er ikke rimelig å straffe et materiale som faktisk hjelper å redusere atmosfærisk CO2, spesielt når vi vet at skogdrift kan gjøres bærekraftig. Usikkerheter rundt hvor mye karbon som faktisk blir lagret i skogen, hvor raskt tre brytes ned, og endringer i skogens karbonlager bør ikke føre til at vi helt trekker biogent karbon ut av regnskapet. Fordelene ved å bruke tre i bygger er for store til å ignorere.

Masseuttak og naturinngrep
Alle byggematerialer har både gode og dårlige sider. Langs Oslofjorden og andre kystnære områder ser vi store mengder masseuttak – det vil si at store mengder jord og berg fjernes for å få plass til bygger. Slik innvirkning på naturen er ofte irreversibel, altså den kan ikke enkelt repareres. Når politikere lager bygeregler, må de tenke på både produksjon og hvordan vi bruker naturressurser, inkludert skogdrift. Regelverk og klimamål må derfor bygges på ambisjoner for å beskytte fremtiden, og det haster å få til gode løsninger før skaden blir permanent.

Stemoderlig behandling av byggenæringen
Byggenæringen trenger mer forskning og utvikling (FoU) for å overkomme svake punkter og dra nytte av styrker. Alle bedrifter, uansett bransje, skal ha mulighet til å bidra raskt og godt til klimamål. Det er overraskende at det ikke finnes et fastlagt FoU-program spesielt for byggebranchen. Vi har sett at ved skiftende regjeringer blir slike programmer utsatt eller glemt, og vi ender i “ventemodus”. Det trengs direkte politisk handling nå for å sikre at byggenæringen får ressurser til å innovere og redusere utslipp.

Et uhørt paradoks
Det er motsigende at biogent karbon får klimakredit når det blir avfall, men ikke når det lagres i bygninger av tre. Transportsektoren har jobbet lenge for å få bompengerfritak for biogass, og det gir mening at tilsvarende behandling skulle gjelde for tre som lagrer karbon i bygger. Å nekte byggenæringen denne kreditt ville være urimelig, særlig når tre

Artikkelforfatteren
Heidi Finstad er administrerende direktør i Treindustrien.

Hvorfor snakker vi om tre og betong?
Debatten om hvilket materiale som er best for bygget starter ikke med at noen vil tjene penger – den kommer fra politikk. Norge har skrevet under Parisavtalen og må derfor redusere klimagassutslipp. Det betyr at vi må se på hvordan vi bygger, men ikke at én side har mer å si enn den andre. Vi støtter idéen om materialnøytralitet: like vilkår for alle materialer, og at vitenskap skal ligge til grunn for klimamål. Et godt byggebruk er en blanding av de beste egenskapene hos tre, betong, stål og glass, avhengig av hva bygget skal brukes til.

Klimagassregnskap er selvsagt om politikk!
Når vi snakker om biogent karbon – det vil si karbon som kommer fra tre og andre planter – kommer politikk inn i bildet. Alle store partier, unntatt FrP, gikk til valg på å kutte klimagassutslipp, og hele Stortinget står bak Naturmeldingen som vil redusere bruken av ny natur. Endringene i byggeregelverket (TEK17) er et direkte oppdrag fra politikken til DiBK, under ledelse av kommunalminister Bjørnar Skjæran. Det er politikere som bestemmer hvilke deler av et byggs livsløp som skal telle i klimaregnskapet. Det valg bestemmer hvilke løsninger som ser mest klimavennlige ut og hvor bedriftene vil investere penger. Når utslipp skjer i tid er også viktig – tidlig utslipp kan ha større effekt enn senere.

Standardisering, markedskrefter og nøytralitet
Noen sier at standarder er ren vitenskap og helt neutrale. I virkeligheten blir standarder dannet av selskaper som vil tjene penger – det er helt naturlig, fordi alle bedrifter må få avkastning på investeringene sine. Det betyr ikke at standarder er dårlige, men at vi må være oppmerksomme på at de også speiler markedsinteresser. Når vi lager klimaregler, må vi derfor se både på vitenskap og på hvordan markedet fungerer, slik at ingen får urimelige fordeler eller ulemper bare fordi noen har lobbyet hardt.

CCS, statlige investeringer og avkastingsbehov
Staten har satt av rundt 20 milliarder kroner til karbonfangst og -lagring (CCS) i prosjektet Langskip – omtrent to tredjedeler av et totalt budsjett på 30 milliarder. Dette er et tydelig politisk mål: staten vil at sine store investeringer skal gi avkastning. Når vi snakker om biogent karbon i bygge materialer, må vi unngå at statens satsing på CCS gir tre byggeprodukter en urimelig ulempe. Det skulle være urimelig å ikke bruke Norges styrke – vår godt forvaltet skog som kan lagre karbon i tre – bare fordi staten også satser på andre teknologier. Skogens fordeler bør dermed telle med i klimaregnskapet for bygg, like mye som CCS-teknologien.

Biogent karbon og konkurranseulemper
Hvis biogent karbon ikke får klimakredit i bygge sektoren, får tre byggeprodukter en unødvendig ulempe sammenlignet med betong og stål, selv om tre både er fornybart og lagrer karbon mens det vokser. Det er ikke rimelig å straffe et materiale som faktisk hjelper å redusere atmosfærisk CO2, spesielt når vi vet at skogdrift kan gjøres bærekraftig. Usikkerheter rundt hvor mye karbon som faktisk blir lagret i skogen, hvor raskt tre brytes ned, og endringer i skogens karbonlager bør ikke føre til at vi helt trekker biogent karbon ut av regnskapet. Fordelene ved å bruke tre i bygger er for store til å ignorere.

Masseuttak og naturinngrep
Alle byggematerialer har både gode og dårlige sider. Langs Oslofjorden og andre kystnære områder ser vi store mengder masseuttak – det vil si at store mengder jord og berg fjernes for å få plass til bygger. Slik innvirkning på naturen er ofte irreversibel, altså den kan ikke enkelt repareres. Når politikere lager bygeregler, må de tenke på både produksjon og hvordan vi bruker naturressurser, inkludert skogdrift. Regelverk og klimamål må derfor bygges på ambisjoner for å beskytte fremtiden, og det haster å få til gode løsninger før skaden blir permanent.

Stemoderlig behandling av byggenæringen
Byggenæringen trenger mer forskning og utvikling (FoU) for å overkomme svake punkter og dra nytte av styrker. Alle bedrifter, uansett bransje, skal ha mulighet til å bidra raskt og godt til klimamål. Det er overraskende at det ikke finnes et fastlagt FoU-program spesielt for byggebranchen. Vi har sett at ved skiftende regjeringer blir slike programmer utsatt eller glemt, og vi ender i “ventemodus”. Det trengs direkte politisk handling nå for å sikre at byggenæringen får ressurser til å innovere og redusere utslipp.

Et uhørt paradoks
Det er motsigende at biogent karbon får klimakredit når det blir avfall, men ikke når det lagres i bygninger av tre. Transportsektoren har jobbet lenge for å få bompengerfritak for biogass, og det gir mening at tilsvarende behandling skulle gjelde for tre som lagrer karbon i bygger. Å nekte byggenæringen denne kreditt ville være urimelig, særlig når tre