Introduksjon
På en solrik høstdag møter vi Sveinung Sletten på gårdsplassen ved Ilseng i Stange kommune. Han står ved en liten utedo med et karakteristisk pyramidetak og en spiss spir på toppen. Bygget er rundt 200 år gammelt og har en historie som strekker seg fra en gård nordøst i Elverum til Anno Glomdalsmuseet, og nå er det tilbake på Slettens egen gård for å bli restaurert. Sveinung driver Slettens Vøling AS, et firma som spesialiserer seg på antikvarisk bygningsvern, og han har fått oppdraget å sette i stand denne gamle utedoen ved hjelp av tradisjonelle metoder og materialer. I artikkelen nedenfor følger vi hele prosessen – fra første vurdering til den siste penselstrøket – og ser hvorfor det er viktig å behandle kulturminner med respekt og kunnskap.
Materialer og verktøy
Det første Sveinung gjorde var å lage et kostnadsoverslag og sikre seg jobben. Deretter ble utedoen fraktet fra museet i Elverum til gårdsplassen der han holder til. Når han så på taket, oppdaget han at det var “pill råttent”: et moderne undertak med uhøvlede bord, papp på taktroa og takbord med vannrennespor som var skåret med sirkelsag, helt uten lufting mellom lagene. For å få taket til å fungere igjen, bestemte han seg for å rekonstruere det akkurat som det var laget for rundt 200 år siden.
Å finne rett materiale er ikke like enkelt som å gå til nærmeste byggevarehandel. Sveinung reiste til Løten Bygdesag, der han er fast kunde, og gikk gjennom materialhauger for å finne furutrær som er over 200 år gamle. Disse trærne har tettvokste årringer, noe som gjør dem sterke og mindre tilbøyelige til å råtne. Han forklarer at kun 13‑14 prosent av hver enkelt planke de kjøper er god nok til å bli overligger på taket. Kravene er strenge: planken må være uten margsprekk, uten svarte kvister, ha stående årringer, ikke være vridd og ha så mye kjerneved som mulig.
Når de har fått fat i rett virke, høvles bordene manuelt på byggeplassen. De bruker svært gamle høvler, noen av dem merket med initialene SS – som tilhørte Sveinungs oldefar, Sven Sletten, som arbeidet i slutten av 1800-tallet. Høvelen er altså et levende minne om familie og håndverkstradisjon. Hver planke får høvelspor som ligner på de som sannsynligvis ble brukt da utedoen opprinnelig ble bygd. Dette gir taket et autentisk utseende og følelse, noe som er viktig når man vil bevare et kulturminne.
100 prosent kjerneved
Taket på utedoen er bygget med overliggere og underliggere. Overliggerne er de øverste bordene som ligger direkte på takkonstruksjonen, og de må ha 100 prosent kjerneved. Kjerneveden er den veden som ligger nærmest margen i treet, med farger som varierer fra rødt til brun. Den er tett, sterk og absorberer dårlig fuktighet, noe som gjør den ideell for tak som skal stå i årevis under norsk vær. Underliggerne kan ha litt yteved ved kantene, men kjerneveden må fortsatt dominerer.
Sveinung understreker at det er umulig å vite hvor mye kjerneved det er i et tre før det er sagd. Derfor må de nøye velge hver planke og sjekke margens posisjon. Margen skal være nesten midten og på oversiden av planken. Hvis planken vrir seg, skal den vri seg nedover – på den måten blir taket tettere. Om den hadde vridd seg opp, kunne vann ha trengt seg inn og forårsakat råte. Denne nøyaktigheten i hvordan treet plasseres er en av hemmelighetene bak et holdbart tretek.
Yteveden, den lyse veden på utsiden av kjerneveden, trekker til seg vann og råtner mye raskere. Derfor unngår de å bruke yteved på de kritiske delene av taket, og sørger for at overliggerene er så rene som mulig på kjerneved.
Fagmann som takler råte
Sveinung Sletten er antikvarisk bygningsvernhåndverker med rundt 25 års erfaring. Han jobber med fredede og verneverdige bygninger, og hans firma Slettens Vøling har fire faste ansatte samt tre innleide fagfolk når det behøves. Navnet “Vøling” kommer fra et gammelt norsk ord som betyr å reparere – et passende navn for et firma som holder liv i gamle håndverkstradisjoner.
Når de begynte å arbeide på utedoen, viste det seg at veggene hadde mye råte, spesielt nederst der fugtig jord og snø kunne trekke inn. Sveinungs filosofi er enkel: “Vi tar vare på så mye som mulig.” Derfor har de gjort spunsing på flere steder: de har fjernet den skadede delen av bordene og erstattet den med nytt virke som er så likt det originale som mulig. Spunsing betyr at de beholder så mye av det gamle treet som fortsatt er sunt, samtidig som de sikrer at konstruksjonen forblir stabil.
Innvendig er utedoen overraskende godt bevart. Derfor har de kun behøvd å gjøre lite spunsing på en vegg ved siden av døren innvendig. De originale spiker som ble brukt for å feste ytterkledningen er håndsmidde, og de har forsøkt å beholde disse der det er mulig, for å autentisk gjenskape bygningens utseende.
Når taket og veggene er ferdig, gjenstår noen detaljer. De skal montere sinkbeslag der de fire delene av taket møtes, for å styrke konstruksjonen. Deretter skal utedoen males med Falurød komposisjonsmaling – også kalt “Falu Rödfärg”. Denne malingen er laget av mjøl, linolje, jernvitrol og rød fargepigment. Den er diffusjonsåpen, noe som betyr at den lar treet “puste” og slippe ut fuktighet, noe som forhindrer at malingen skaller av og at treet råtner under overfl
