Innledning
I Norge har nettleie – det vil si prisen for å transportere strøm gjennom kraftnettet – blitt et hett tema de siste årene. Mens kraftprisene har gått opp og ned, har en regel i forskriften om tariffer og rapporteringsplikt for omsetningskonsesjonærer (§ 14‑1) ført til at energileddet i nettleia har blitt veldig høyt i enkelte prisområder. For å unngå at forbrukere får urimelige regninger, har RME (Energireguleringsmyndigheten) gitt en dispensasjon som setter et tak på hvor høyt energileddet kan bli. Denne dispensasjonen har blitt forlengt år etter år, og nå ønsker åtte store regionalnettselskap – blant andre Elvia, Lede, BKK, Linja, Tensio, Arva, Lnett og Glitre Nett – at taket skal bli gjort permanent helt frem til 2027. Samtidig mener de at selve forskriften må endres, fordi den i dag ikke fungerer som tenkt. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvorfor dispensasjonen ble nødvendig, hvilke problemer den skaper, og hva nettselskapene foreslår som løsning.
Hva er forskriften og hva skal energileddet gjøre?
Forskriften om tariffer og rapporteringsplikt fastslår at energileddet i nettleien skal gi et «lokaliseringssignal». Med andre ord skal prisen vise der det er billigst eller dyrest å sette opp forbruk eller produksjon, slik at markedet selv kan finne de beste plassene for nye anlegg. I praksis har dette blitt tolket slik at energileddet skal følge spotprisen på kraftmarkedet – altså den prisen som blir fastsett hver time basert på tilbud og etterspørsel. Når spotprisen går opp, går energileddet også opp, og når den går ned, går energileddet ned. Ideén er at dette signalet skal hjelpe aktører til å velge plassering som reduserer tap i nettet og gjør systemet mer effektivt.
Hvorfor ble dispensasjonen nødvendig?
I 2022 oppstod en situasjon med ekstraordinært høye spotpriser, særlig i prisområdene i sør‑ og vest-Norge. Dette gjorde at energileddet i nettleia skjøt i veiret, og mange forbrukere – spesielt husholdninger og små bedrifter – skulle ha betalt mye mer for nettleie enn tidligere. For å beskytte disse kundene, introduserte RME en dispensasjon som satte et maksimum på hvor høyt energileddet kunne bli. Taket ble først satt til 40 øre per kWh, og har siden blitt forlengt hvert år. Dispensasjonen var ment som en midlertidig løsning, men fordi høye priser har vedvarende vært et problem, har den blitt forlengt år etter år. Nå sier nettselskapene at situasjonen har blitt enda verre, og at taket bør gjøres permanent frem til minst 2027.
Problemet med omfattende omfordeling
De åtte nettselskapene peker på at dagens regelverk fører til en stor omfordeling av kostnader mellom forbrukere og produsenter. Når energileddet følger spotprisen, får produsenter som selger kraft til høye priser en lavere nettleie (fordi energileddet blir trekk fra), mens forbrukere som kjøper kraft til høye priser får en høyere nettleie. Dette betyr at penger flyttes fra forbrukere til produsenter når markedet er dyrt, og omvendt når markedet er billig. Nettselskapene mener at denne omfordelingen ikke er hensiktsmessig, fordi nettleien skal være nøytral – den skal ikke favne noen side i markedet. De beskriver situasjonen som «en stor omfordeling som er til ugunst for uttakskundene», og påpeker at det ikke er rimelig at vanlige husholdninger skal bære kostnaden for markedets svøyninger.
Lokaliseringssignal som ikke fungerer
Et annet kritikkpunkt er at det lokale prissignalet som forskriften skal gi, ikke fungerer som tenkt. I områder med overskudd på kraft kan det virke attraktivt å bygge nytt forbruk, men hvis et stort datasenter eller annen stor forbruker plassert seg der, kan prisbildet endre seg drøyt over natten. Dette gjør at aktører må regne med store usikkerheter når de vurderer hvor de skal etablere seg. Nettselskapenes rådgiver Knut Olav Bakkene fra Glitre Nett forklarer at mange små bedrifter og kommuner ikke har kompetansen til å gjøre disse komplekse beregningsene riktig, og at de derfor kan ta dårlige beslutninger basert på et signal som er vanskelig å forutsi. Med andre ord: signalet er både usikkert og vanskelig å tolke, noe som undergraver forskriftens opprinnelige hensikt.
Vanskelig å finne en bedre løsning
Selv om nettselskapene er utilfredse med nåværende praksis, har de funnet det vanskelig å komme opp med et alternativ som er både enkelt og rettferdig. De har jobbet med å se på andre måter å beregne energileddet på, for eksempel ved å bruke gjennomsnittlige priser over lengre tid eller ved å justere for lokale nettforhold. Men hver gang de har testet et nytt forslag, har det vist seg å skape nye problemer – enten ved å gjøre signalet for svakt, eller ved å introdusere nye former for omfordeling. Derfor konkluderer de at det «minst verste» er å beholde dagens ordning med et tak, men å gjøre taket permanent og la en annen myndighet fastsette nivået løpende.
Forslag om å la Statnett bestemme tak løpende
I søknaden til RME foreslår de åtte nettselskapene at Statnett – den nasjonale systemoperatøren – skal få myndighet til å justere nivået på energiledd‑taket basert på formålet med energileddet og de forutsetninger som ligger til grunn for tariffutformingen. Med andre ord, i stedet for at taket skal følge spotprisens opp- og nedturer, skal Statnett vurdere om taket skal være høyere eller lavere avhengig av nettets behov, fremtidige investeringer og samfunnsmål. På denne måten vil taket fungere som en «begrensning» som sikrer at energileddet ikke blir så høyt at det ødelegger lokaliseringssignalet, samtidig som det hindrer at forbrukere blir utsatt for urimelige prissteg. Nettselskapene mener at dette vil gi en mer stabil og forutsigbar ramme, samtidig som forskriften kan beholde sitt grunnleggende mål om å gi et retvisende prisignal.
Konklusjon
Debatten om energileddet i nettleien viser hvor vanskelig det er å balansere mellom markedets dynamikk og behovet for forutsigbare, rimelige priser for vanlige kraftbrukere. Dispensasjonen som RME har gitt har vært en nødvendig nødløsning for å beskytte forbrukere mot ekstreme prisøkninger, men den har også avslørt svakheter i selve forskriften. De åtte regionalnettselskap
