Innledning
Trafikk er en del av hverdagen for de fleste tenåringer, enten det er å gå til skole, ta bussen eller kjøre med foreldrene. Samtidig vokser bekymringen rundt trengsel, luftforurensning og klimaendringer. En ny rapport fra konsulentselskapet Menon Economics viser at veiprising kan bli det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltaket innen trafikk de neste årene. I denne artikkelen ser vi nærmere på hva veiprising er, hvorfor den blir fremhevet, hvilken teknologi som ligger bak og hva det kan bety for unge mennesker i Norge.
Hva er veiprising?
Veiprising betyr at bilister betaler etter hvor langt, hvor og når de kjører, samt hvor mye kjøretøyet forurenser. I stedet for et fast bompenger som er likt uansett tidspunkt eller strekning, blir prisen dynamisk. Dette gjør det dyrere å kjøre i mye trafikk på rushtid og billigere å kjøre utenfor de travle periodene eller på veier med mindre trengsel. Målet er å få folk til å velge andre ruter, andre transportmidler eller å reise på andre tider, slik at trafikken flyter bedre og utslipp reduseres.
Hvorfor blir veiprising fremhevet nå?
Menon har analysert 46 forskningsprosjekter innen trafikk og gjort dypdykk i fire av de mest vellykkede satsingene. Veiprisingsprosjektet skilte seg ut fordi det alene står for rundt 90 prosent av potensialet i disse prosjektene. Med andre ord, hvis vi får til en god veiprisingsordning, kan den lede til de største samfunnsøkonomiske gevinstene av alle tiltakene som har blitt undersøkt. Rapporten understreker at gevinstene kommer gjennom redusert kjø, bedre trafikkssikkerhet, lavere utslipp og muligheter for å eksportere norsk teknologi.
Potensiell samfunnsøkonomisk verdi
Ifølge Menon kan teknologiutviklingen knyttet til veiprising gi en verdi mellom 6,9 og 40,3 milliarder kroner fram mot 2040. Dette er et stort spekter fordi resultatet avhenger av politiske valg, hvor raskt satellittbaserte systemer blir rullet ut og hvor godt andre land følger etter. De største gevinstene vil først vise seg noen år etter innføring, fordi det tar tid å endre reisevaner og å bygge inn den nødvendige infrastrukturen. Usikkerheten er dermed betydelig, men potensialet er tydelig nok til å verdt å investere i forskning og pilotprosjekter.
Teknologien bak moderne veiprising
Dagens bompengesystemer bygger på fysiske bomstasjoner hvor alle betaler samme beløp uansett når de passerer. Den nye løsningen bruker satellittbasert posisjonering (GPS eller lignende) sammen med digitale betalingsplattformer. Dette gjør det mulig å måle nøyaktig hvor langt en bil har kjørt, på hvilken vei og hvilket tidspunkt på døgnet. Systemet kan også tilpasse prisen etter kjøretøyets utslipp, slik at elbiler og lavutslippsbiler får lavere avgifter enn eldrebensinbiler. På denne måten blir priseringen både mer presist og mer rettferdig.
Pilot‑T‑ordningen og rolle til SINTEF
For å få teknologien fra laboratoriet ut i den virkelige verden har Norge hatt Pilot‑T‑ordningen, en tilskuddsordning for smarte transportløsninger. Mellom 2018 og 2024 har ordningen finansiert 40 prosjekter med sammenlagt 337 millioner kroner. SINTEF har vært den mest brukte forskningspartneren, mens Statens vegvesen og NTNU også har bidratt i mange av prosjektene. Ett av de viktigste prosjektene er Tag4All – Veiprising for massemarkedet, som fikk støtte i 2022. Målet har vært å utvikle en løsning som er både praktisk og kostnadseffektiv nok til å bli rullet ut i stor skala.
Fra forskning til markedsklar teknologi
Petter Arnesen, seniorforsker ved SINTEF, forklarer at den langsiktige finansieringen har bygget tillit mellom partnerne og gjort det mulig å gå fra en idé til et ferdig produkt. Teknologien er nå på et modenhetsnivå der den kan testes i større pilotområder. Til neste år skal løsningen prøves ut i stor skala sammen med andre transportteknologier i Grønn plattform‑prosjektet Grønnby. Hensikten er å vise at satellittbasert veiprising fungerer i hverdagen, at den er enkel å bruke for bilister og at den kan integreres med eksistere betalingssystemer.
Hva betyr dette for unge?
For tenåringer kan veiprising få flere konkrete effekter. Først og fremst kan det redusere trengsel på veiene til og fra skole, noe som gjør at bussene kommer til tiden og at gå- eller sykkelruter blir tryggere. Når prisen å kjøre blir høyere på rushtid, kan flere velge å ta kollektivtransport, sykle eller gå – alternativer som både er billigere og bedre for miljøet. Dette kan også føre til lavere luftforurensning i byområder, noe som direkte påvirker helsen til unge som tilbringer mye tid utenfor.
For de som er interessert i teknologi og ingeniørfaget, åpner veiprising nye karrieremuligheter. Utvikling, testing og drift av satellittbaserte systemer krever kunnskap innen programmering, dataanalyse, geomatikk og miljøfag. Norsk teknologi som Q‑Free og SINTEF står bak kan bli eksportert til andre land, og det kan skape arbeidsplasser både i forskningssektoren og i privat næringsliv.
Utfordringer og usikkerheter
Selv om potentialet er stort, finnes det utfordringer. For det første må det være politisk vilje til å innføre et system som kan oppfattes som en ny avgift av bilister. For det andre krever teknologien at alle biler har tilgang til nøyaktig posisjonering, noe som kan kreve oppgradering av eldre kjøretøy eller installasjon av ettermonterte enheter. For det tredje må vernet for personvern tas på alvor: løsningen må sikre at posisjonsdata ikke blir misbrukt eller lagret lenger enn nødvendig. Rapporten fra Menon påpeker at usikkerheten er stor fordi de største gevinstene ligger flere år frem i tid, og at succesen avhenger av hvor raskt både offentlige og private aktører kan samarbeide.
Framtidsutsikter
Hvis Norge lykkes med å rulle ut satellittbasert veiprising i stor skala, kan landet bli et internasjonalt forbilde. Erfaringene fra pilotprosjekter som Tag4All og Grønnby kan danne grunnlag for standarder som andre land kan adoptere. Eksport av norsk teknologi og kunnskap kan dermed bli
