Leser bygningen før han bygger

Hallvard Slaathaug kommer fra Lunde i Telemark og har brukt mange år på å reparere gamle trebygninger. Når han først så stabburet på Ullern gård, tenkte han at det var et spennende faglig utfordring og et viktig kulturminne fra en av Oslos fineste gårder. Sammen med byggmester Kay Runar Bjørnfeld og tømrer Valdas Miracas bestemte de seg for å forsøke å redde bygningen etter at den hadde stått tom i flere år etter brannen i 1988.

Da arbeidene startet etter pinse, var planen først å redde taket og de delene som var mest utsatt for vær. Men så snart den gamle tekkingen ble tatt bort, viste det seg at skadene var verre enn noen hadde forestilt seg. Flere sperrer måtte repareres, gavlen måtte bygges opp på nytt og hele takkonstruksjonen måtte forsterkes før de kunne legge på nytt tegltak.

Tilbake til tegltak

Når tekkingen var fjernet, ble det tydelig at stabburet ikke var bygget for å bære et tungt tegltak. Byggmester Bjørnfeld forklarer at de tror at bygningen opprinnelig hadde teglstein, men at noen senere hadde byttet til et lettere tak. For å få tilbake det opprinnelige utseendet måtte de øke bæreevnen i konstruksjonen.

Ingeniørfirmaet Haug & Blom‑Bakke A/S hjalp med å beregne hvor mye stål som trengtes. De nye sperrene ble laget med stål på begge sider og gjennomgående gjengestag som holder alt sammen. På denne måten får taket nok styrke til å bære tegl, samtidig som de prøver å beholde så meget av den gamle trekonstruksjonen som mulig. Der det var råte, reparerte de treet med innspunsing i stedet for å bytte ut hele deler, og alle nye stykker ble skåret til akkurat slik de gamle var skjært.

Vannbord og taklekter er laget av malmfuru, mens de har valgt bort impregnerte materialer fordi de vil at treet skal kunne tørke etter regn. Tegl suger litt vann, og om det ikke får luft til å tørke, kan det råtne med tiden. Derfor har de lagt inn luftespalter og ventilasjon i konstruksjonen.

Gamle løsninger skal vare

Stabburet er rundt 120 kvadratmeter stort med ett tak på omtrent 410 kvadratmeter. Over næsten to hundre år har det satt seg både inne og ute. Taket har fått en liten hellning, og under restaureringen spurte de seg om de skulle rette det opp samtidig som de arbeidet. Håndverkerne bestemte seg raskt for å la det være. En full oppretting skulle ha krevd at de tok av hele taket og løftet det, noe som både ville ha vært dyrt og skulle ha endratt bygningens karakter som den har fått gjennom årene.

Når de setter inn nye deler, må hver utskjæring og sammenføyning passe akkurat til det som allerede finnes. Slaathaug sier at det er vanskelig å finne alle de gamle formene og få de nye bitene til å passe perfekt, men at det er nøyaktig denne detaljen som skiller restaurering fra vanlig tømrerarbeid. Målet er ikke å gjøre et gammelt bygg helt nytt, men å beholde så meget av det originale håndverket som fortsatt fungerer.

Imponert over originalt håndverk

Inne i stabburet er de gamle sammenføyningene tydelige. Kraftige bjelker og lafteforbindelser viser hvordan bygningen ble reist rundt 1840. Slaathaug roser Løvenskiold for å ha brukt gode materialer og dyktige tømrere. Selv om noen deler måtte repareres, mener han at hovedårsaken til at stabburet stadig står så godt er at det var godt bygget fra starten.

På andre etasjen er alt nøyaktig som det har vært siden byggeåret. Slaathaug peker også på fundamenteringen som en viktig faktor for at bygningen har klart seg uten store setningsskader i nesten to hundre år. Store flate steiner under bygningen har båret vekten og holdt tørt.

I august tas stillaset ned, og arbeidet markeres sammen med beboerne i Generallunden boligsameie, tømrerne og inviterte gjester. Slaathaug avslutter med et spørsmål som mange unge kan relatere til: «Er det rart vi liker å drive med gammelt?» For han og laget svaret er nei – det er gøy å se hvordan gamle løsninger fortsatt kan holde, og å få være en del av å beholde historien.

Fakta om Ullern gård

• Ullern gård var en av de største gårdene i det som i dag er Oslo vest, og den ga navn til dagens bydel Ullern.
• Øvre Ullern ble kjøpt av hoffsjef Herman Severin Løvenskiold i 1866. Familien eide gården fram til den ble utparsellert på 1900‑tallet.
• Stabburet ble oppført rundt 1840 og er ett av de få bygningene som er bevart fra det gamle gårdsanlegget.
• Hovedbygningen og drengestuen ble ødelagt i en brann i 1988, men stabburet klarte seg.
• I dag eies stabburet av Generallunden boligsameie. Restaureringen har fått støtte fra Kulturminnefondet.

Dette viser hvordan et lite trehus kan fortelle en stor historie – og hvor viktig det er å ta vare på det som har holdt i generasjoner.

Leser bygningen før han bygger

Hallvard Slaathaug kommer fra Lunde i Telemark og har brukt mange år på å reparere gamle trebygninger. Når han først så stabburet på Ullern gård, tenkte han at det var et spennende faglig utfordring og et viktig kulturminne fra en av Oslos fineste gårder. Sammen med byggmester Kay Runar Bjørnfeld og tømrer Valdas Miracas bestemte de seg for å forsøke å redde bygningen etter at den hadde stått tom i flere år etter brannen i 1988.

Da arbeidene startet etter pinse, var planen først å redde taket og de delene som var mest utsatt for vær. Men så snart den gamle tekkingen ble tatt bort, viste det seg at skadene var verre enn noen hadde forestilt seg. Flere sperrer måtte repareres, gavlen måtte bygges opp på nytt og hele takkonstruksjonen måtte forsterkes før de kunne legge på nytt tegltak.

Tilbake til tegltak

Når tekkingen var fjernet, ble det tydelig at stabburet ikke var bygget for å bære et tungt tegltak. Byggmester Bjørnfeld forklarer at de tror at bygningen opprinnelig hadde teglstein, men at noen senere hadde byttet til et lettere tak. For å få tilbake det opprinnelige utseendet måtte de øke bæreevnen i konstruksjonen.

Ingeniørfirmaet Haug & Blom‑Bakke A/S hjalp med å beregne hvor mye stål som trengtes. De nye sperrene ble laget med stål på begge sider og gjennomgående gjengestag som holder alt sammen. På denne måten får taket nok styrke til å bære tegl, samtidig som de prøver å beholde så meget av den gamle trekonstruksjonen som mulig. Der det var råte, reparerte de treet med innspunsing i stedet for å bytte ut hele deler, og alle nye stykker ble skåret til akkurat slik de gamle var skjært.

Vannbord og taklekter er laget av malmfuru, mens de har valgt bort impregnerte materialer fordi de vil at treet skal kunne tørke etter regn. Tegl suger litt vann, og om det ikke får luft til å tørke, kan det råtne med tiden. Derfor har de lagt inn luftespalter og ventilasjon i konstruksjonen.

Gamle løsninger skal vare

Stabburet er rundt 120 kvadratmeter stort med ett tak på omtrent 410 kvadratmeter. Over næsten to hundre år har det satt seg både inne og ute. Taket har fått en liten hellning, og under restaureringen spurte de seg om de skulle rette det opp samtidig som de arbeidet. Håndverkerne bestemte seg raskt for å la det være. En full oppretting skulle ha krevd at de tok av hele taket og løftet det, noe som både ville ha vært dyrt og skulle ha endratt bygningens karakter som den har fått gjennom årene.

Når de setter inn nye deler, må hver utskjæring og sammenføyning passe akkurat til det som allerede finnes. Slaathaug sier at det er vanskelig å finne alle de gamle formene og få de nye bitene til å passe perfekt, men at det er nøyaktig denne detaljen som skiller restaurering fra vanlig tømrerarbeid. Målet er ikke å gjøre et gammelt bygg helt nytt, men å beholde så meget av det originale håndverket som fortsatt fungerer.

Imponert over originalt håndverk

Inne i stabburet er de gamle sammenføyningene tydelige. Kraftige bjelker og lafteforbindelser viser hvordan bygningen ble reist rundt 1840. Slaathaug roser Løvenskiold for å ha brukt gode materialer og dyktige tømrere. Selv om noen deler måtte repareres, mener han at hovedårsaken til at stabburet stadig står så godt er at det var godt bygget fra starten.

På andre etasjen er alt nøyaktig som det har vært siden byggeåret. Slaathaug peker også på fundamenteringen som en viktig faktor for at bygningen har klart seg uten store setningsskader i nesten to hundre år. Store flate steiner under bygningen har båret vekten og holdt tørt.

I august tas stillaset ned, og arbeidet markeres sammen med beboerne i Generallunden boligsameie, tømrerne og inviterte gjester. Slaathaug avslutter med et spørsmål som mange unge kan relatere til: «Er det rart vi liker å drive med gammelt?» For han og laget svaret er nei – det er gøy å se hvordan gamle løsninger fortsatt kan holde, og å få være en del av å beholde historien.

Fakta om Ullern gård

• Ullern gård var en av de største gårdene i det som i dag er Oslo vest, og den ga navn til dagens bydel Ullern.
• Øvre Ullern ble kjøpt av hoffsjef Herman Severin Løvenskiold i 1866. Familien eide gården fram til den ble utparsellert på 1900‑tallet.
• Stabburet ble oppført rundt 1840 og er ett av de få bygningene som er bevart fra det gamle gårdsanlegget.
• Hovedbygningen og drengestuen ble ødelagt i en brann i 1988, men stabburet klarte seg.
• I dag eies stabburet av Generallunden boligsameie. Restaureringen har fått støtte fra Kulturminnefondet.

Dette viser hvordan et lite trehus kan fortelle en stor historie – og hvor viktig det er å ta vare på det som har holdt i generasjoner.