Kraftproduksjon krev meir nett enn forbrukskundar
Ny kraftproduksjon – som vindkraftverk på fjelltopp eller vannkraftverk i elva – blir som regel bygd der naturen gir best forhold, ikke der det allerede finnes sterk nett eller mange mennesker. Det betyr at nettselskapet må trekke ut lange kabler og bygge nye transformatorstasjoner for å nå frem til kraftverket. Et vanlig forbruk – som en ny fabrikk, et boligområde eller en butikk – setter seg der det allerede ligger veier, skoler og andre tjenester. Derfor trenger forbruket som regel mindre nytt nett eller kun mindre oppgraderinger av det som allerede finnes. Når ett ekstra megawatt (MW) kraft kommer fra et kraftverk, må nettet ofte utvides mer enn når samme mengde effekt kommer fra et nytt forbruk. Dermed blir kraftverket en “tung kunde” for nettreguleringen: det krever mer investering fra nettselskapet, samtidig som det gir mindre direkte inntekt i form av nettleie.
Dyrare og vanskelegare terreng
Kraftverk plasserer seg der naturen er mest gunstig – på steile fjellsider, i dype daler eller på eksponerte kystområder. Slikt terrenge er ofte bratt, klippete og vanskelig å komme til med store maskiner. Å legge kabler og bygge stasjoner i slik terreng krever spesialutstyr, mer arbeidstid og ofte helikoptertransport av materiale. Alt dette gjør kostnaden høyere enn å bygge nett i flat jordbrukssone eller i nærheten av en by, hvor maskiner kan kjøre direkte på veien. Reguleringen gir i dag kompensasjon for å bygge i tettbygde områder, men ikke for de ekstra kostnadene som kommer av vanskelig terreng. Derfor står nettselskap med mye kraftproduksjon igjen med en ulik behandling: de får mindre støtte selv om de faktisk bruker mer penger på å få nettet ut til produksjonsstedene.
Vanskelegare å utnytte
Nett som er bygd for å tjene kraftproduksjon ender ofte opp i områder der det lite skjer etterpå. Tenk på en sterk 132 kV‑linje som går ned til en fjord der det ikke bor folk, ikke er veier og ikke er planlagt noen ny næringsvirksomhet. Slikt nett blir derfor stående som en “vei til ingenting”. I motsetning deretter tiltrer nye forbruk – som en fabrikk eller et boligområde – andre bedrifter og folk til samme område. Det skaper en positiv sirkel: flere kunder betyr mer bruk av nettet, bedre utnytting av investeringen og lavere pris per kunde. Når nettet ikke får flere brukere, blir det vanskelig å vise at nettselskapet er effektivt i reguleringsmodellen, selv om de har gjort et stort jobb med å bygge infrastrukturen.
Krafteverk ekskludert i bonusordning
Regulatoren (RME) har en bonusordning der nettselskap får en del av en felles pott når de knytter til nye kunder. Denne ordningen gjelder likevel kun for forbrukskunder – nye hus, bedrifter eller offentlige tjenester. Kraftverk får ingen del av denne bonussen, selv om de også krever jobb og investering fra nettselskapet. Det betyr at når et nettselskap knytter til et nytt kraftverk på 10 MW, får de ikke den ekstra inntekten som de skulle ha fått hvis det var en ny forbrukskunde av samme størrelse. Forskjellen er ikke enorm i absolutt tall, men den viser en systematisk skjev behandling: produksjon blir ikke belønnet på samme måte som forbruk, selv om begge bidrar til samfunnets energibehov.
Forbruk bidreg meir
La oss se på et konkret eksempel. En ny forbrukskunde på 10 MW – si en middels stor fabrikk – kan føre til at nettselskapet får mellom 4 og 6 millioner kroner i ekstra nettleie per år. Et kraftverk av samme størrelse gir derimot ofte bare omkring 1 million kroner i nettleie, avhengig av om tilkoblingen skjer i distribusjons- eller regionalnettet. Resten av kostnaden for å bygge og drive nettet til kraftverket må derfor dekkes av de andre kundene – husstande, småbedrifter og andre som allerede er tilkoblet. Med andre ord betaler de “vanlige” kundene for en del av regningen som egentlig burde tilfalle kraftverket, hvis ordningen hadde vært mer neutral.
Forbruk gir lokale ringverknader
Ut over penger har nye forbruk ofte en direkte positiv effekt på lokalsamfunnet. En fabrikk på 10 MW kan skape mellom 20 og 100+ nye arbeidsplasser, både direkte i fabrikken og indirekte i tjenester som restauranter, transport og vedlikehold. Et kraftverk av samme størrelse skaper derimot sjelden mer enn null til to faste stillinger lokalt – hovedsakelig fordi drift og vedlikehold ofte utføres av spesialiserte team som kan komme fra andre steder. Dette betyr at når et nettselskap knytter til forbruk, får samfunnet ikke bare mer strøm, men også flere jobber, mer aktivitet i butikker og en sterkere lokal økonomi. Kraftverk gir langt mindre av denne “ringverknaden”, noe som gjør at de oppfattes som mindre verdifulle for både nettselskapet og lokalsamfunnet, selv om de leverer like viktig energi.
Bør vere meir nøytral
Noreg har et tydelig behov for mer fornybar energi – vind, vann og sol – for å nå klimamålene og sikre fremtidig forsyning. Nettselskapene må derfor fortsette å koble til ny kraftproduksjon, uansett hvor vanskelig eller dyr det kan være. Problemet ligger ikke i kraftverkene selv, men i reguleringen som nå gjør det økonomisk mindre attraktivt for nettselskapene å ta imot produksjon enn forbruk. For å endre dette bør RME se nærmere på flere punkter:
- Kompensasjon for terreng og afstand – gi nettselskap ekstra støtte når de må bygge i bratt eller avliggende terrenge, slik at kostnadene ikke blir lagt på andre kunder.
- Justert bonusordning – la kraftverk få en del av den samme puljen som forbrukskunder, kanskje basert på hvor mye nytt nett de faktisk krever.
- Innsats for økt utnytting – oppmuntre til løsninger som gjør nettet til kraftproduksjon mer nyttbart, for eksempel ved å tillate midlertidig lagring, hybride løsninger eller deling av kapasitet med nærliggende forbruk når produktionen er lav.
- Vurdering av lokale effekter
