Omtrent hver uke dukker det opp en ny sak om kraftbehov i Norge
Datasentre, batterifabrikker, elektrifisering av sokkelen, nye ladepunkter – alt dette trenger strøm. Debatten handler nesten alltid om hvor vi skal bygge ny kraft og hvor raskt det kan gå. Det er en viktig diskusjon, men den er ufullstendig fordi vi ofte glemmer det billigste og raskeste alternativet vi har: å slutte å sløse med den kraften vi allerede produserer.
Les også: Rapport om Enova: Milliarder brukt uten klimaeffekt
For to og et halvt år siden leverte Energikommisjonen utredningen «Mer av alt – raskere». Der stod det klart at politikken for energieffektivisering må skjerpes og spisses, og kommisjonen la frem 34 konkrete tiltak. Så langt har vi sett lite til en systematisk oppfølging av disse forslagene.
Kraften er gjemt i bygningene
I Grønn Byggallianse har vi lenge sagt at mye av kraften vi leter etter, ligger skjult i bygningsmassen. Det er ikke bare en floskel. NVE har vist at det er et lønnsomt sparepotensial på 13 TWh i bygg – tiltak som betaler seg selv over tid. Sintef har beregnet at dette kan hentes ut på seks til syv år. For å sette det i perspektiv: 13 TWh tilsvarer omtrent all vindkraftproduksjon i Norge i dag. Og dette er før vi har tatt med varmepumper, solceller og endringer i hvordan vi bruker energi. Ser vi lenger frem mot 2050, anslås potensialet til 42 TWh, mer enn tre ganger så mye som norsk vindkraft produserer nå.
Det trengs ikke spektakulær teknologi eller fremtidsvisjoner. Det handler om etterisolering, bytte ut gamle vinduer, smart energistyring, bedre styring av varmegjenvinning og ventilasjon som er tilpasset faktisk bruk. Disse tiltakene kan virke kjedelige, men de er effektive og det som samfunnet trenger mer av.
Energidiskusjoner skjer i silo og kobler ikke sammen produksjon, behov og effektivisering
Under Arendalsuka i år var energi tema på 284 arrangementer. Det viser hvor høyt saken står på dagsordenen, men også hvor fragmentert debatten er. Med så mange separate samtaler om energi, er det slående hvor sjelden produksjon, forbruk og effektivisering blir diskutert i samme rom. Vi snakker ofte om kraftbehovet til datasentre som om det kun handler om hvor mange nye kraftlinjer vi må bygge. Det er det ikke.
Ta datasentrene som eksempel. Vi vil ikke bygge ned mer natur for å skape strøm de trenger. Samtidig produserer datasentrene enorme mengder spillvarme som i dag ofte går til spilde. Denne ressursen kunne brukes til fjernvarme eller til naboindustri. Da bør diskusjonen handle om å plassere sentrene der infrastrukturen allerede finnes, ikke spre dem ut i nye områder fordi tomta var billig eller det var ledig nett å få tak i. Det er samme tenkemåte som når vi i Grønn Byggallianse har bedt om bedre vilkår for solceller på tak: bruk arealene som allerede er utbygd, før vi ødelegger nye områder.
Det billigste tiltaket først
Alle vet at energieffektivisering er bra for klimaet og strømregningen, og at det er det raskeste måten å dekke kraftbehovet på. Tiltak i eksisterende bygg kan frigjøre kraft på kort tid uten å gå gjennom lange konsesjonsprosesser. De kan også utsette dyre investeringer i nettutbygging og skape arbeid i en byggenæring som akkurat nå står i knestående, med boligbygging på det laveste nivået siden andre verdenskrig.
Energikommisjonen, den grønne skattekommisjonen og flere ekspertmiljøer har analysert støtteordninger, skatter, avgifter og subsidier flere ganger. I samfunnsdebatten blir mangel på energi og behov for mer utbygging ofte fremstilt som det største problemet. Ja, vi trenger trolig litt mer utbygging, men det største problemet er at faglige råd ikke følges; vi satser ikke på å gjøre de enkleste og mest lønnsomme tiltakene først. For å hente ut potensialet raskt må vi fokusere på de dårligste byggene først – og staten og kommunene bør gå foran ved å stille krav om energieffektive lokaler i sine egne leiekontrakter, som regelverket for offentlige anskaffelser allerede legger opp til.
En plan vi endelig kan bruke
Her kommer EUs reviderte bygningsenergidirektiv godt med. Grønn Byggallianse er positive til at direktivet innføres i Norge. Direktivet stiller krav om noe vi har etterlyst lenge: en nasjonal renoveringsplan med klare milepæler og prioritering av byggene med dårligst energiytelse.
Energidepartementet bør nå gi NVE oppdraget med å utarbeide denne planen. En plan med den faglige tyngden fra NVE gir bransjen det den etterspør: forutsigbarhet. En god renoveringsplan må se på krav, støtteordninger, faktisk potensial og tidslinjer i sammenheng – ikke som løsrevne virkemidler som justeres hvert høst i forbindelse med statsbudsjettet. Med en klar plan vet byggeiere hva som forventes, når det forventes, og hvilken hjelp de kan få underveis. Summen av dette vil utløse investeringer i energieffektiviseringstiltak.
Stortinget og regjeringen har brukt penger og krefter på å spørre seg selv hva som skal til. Svarene har Energidepartementet lagret på et datasenter: energieffektivisering kan frigjøre kraft fra bygningssektoren raskt og kan til og med være lønnsomt. Nå trenger vi at regjeringen setter inn støtet slik at vi kommer systematisk i gang med det billigste og mest opplagte tiltaket vi har. Når vi først får kontroll på den energien vi allerede har, blir veien frem mot en grønn fremtid både enklere og billigere.
