Bakgrunn – Konsesjon og forsinkelser
I 2019 fikk Clemens Kraft konsesjon til å bygge Bryggfjelldal kraftverk, et småskalig vannkraftverk med en planlagt effekt på 5,0 MW og en årlig produksjon på omkring 14,4 GWh. Konsesjonen kom med en byggefrist, og selskapet skulle ha begynt arbeidet innen en bestemt tidsramme. Når fristen nærmede seg slutt, søkte Clemens Kraft om en forlengelse på fem år. Årsaken til forsinkelsen var enkel: selskapet ventet på et endelig svar om et annet kraftverk som skulle ligge oppstrøms – Bjuråga kraftverk.
Tanken var å bygge de to verkene samtidig for å dra nytte av felles nettilknytning og dermed redusere både kostnader og miljøpåvirkning. Clemens Kraft håpet at en koordinert utvikling skulle gjøre prosjektet mer lønnsomt og lettere å integrere i eksisterende kraftnett. Men da NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) senere avslåtte søknaden til Bjuråga, stod Clemens Kraft igjen med ett valg: enten å gå videre med Bryggfjelldal alene eller å trekke seg helt. Selskapet valgte å forsøke å realisere Bryggfjelldal på egenhånd, selv om synergiene med Bjuråga falt bort.
Viktigere for reindrifta
Når Clemens Kraft søkte om forlengelse, vurderte NVE ikke kun tekniske og økonomiske aspekter, men også konsekvensene for reindriften i området. Reindrift er en næringsgren med dype kulturelle røtter hos samerne, og den avhenger av store, sammenhengende landerområder hvor reinene kan flytte seg fritt mellom sommer- og vinterbeiter. I vedtaket fra NVE står det klart at myndigheten lagde vekt på at reindriften er avhengig av «sammenhengende og lite forstyrrede arealer».
Bryggfjelldalen ligger i et område som allerede er presset av flere kraftutbyggingar, veier og andre infrastrukturprosjekt. NVE hevdet at et nytt kraftverk ville medføre ytterligere fragmentering av landskapet. Det vil si at store, åpne områder blir delt opp i mindre seksjoner av anlegg som inntektsdammer, rørgater, byggeplasser og økt menneskelig ferdsel. Slik fragmentering gjør det vanskeligere for reinene å finne uforstyrrede ruter for deres sesongmessige trekk og flytting.
I høringsuttalelsene og i det oppdaterte kartgrunnlaget som NVE har sett på, pekte myndigheten på at Bryggfjelldalen utgjør et «sentralt funksjonsområde for trekk og flytting av rein». Med andre ord: dalen er ikke bare et tilfeldig sted på kartet, den er en viktig korridor som reinene bruker hvert år når de flytter fra vinterbeiter i lavere liggende områder til sommerbeiter på høyere fjell. NVE skriver at «områdets betydning for reindriften fremstår som større enn det som ble lagt til grunn ved konsesjonsvedtaket i 2019». Dette betyr at når konsesjonen først ble gitt, hadde myndigheten ikke fullt innsett hvor kritisk dalen faktisk er for reinbeite.
Det er også verdt å merke seg at reindriften ikke kun er en næringsvei; den er en del av samisk identitet, språk og tradisjonell kunnskap om naturen. Når landskapet blir oppdelt, kan det påvirke ikke bare reins bevegelse, men også muligheten til å utøve tradisjonelle praksiser som merking, slakt og overføring av kunnskap fra eldre til yngre generasjoner. For mange unge samer er reindriften en måte å holde kontakt med sine røtter på, og eventuelle inntreng i landskapet kan oppfattes som en trussel mot denne tilknytningen.
Urørt landskap
NVE la også vekt på at Bryggfjelldalen ligger sentralt i et «relativt urørt landskap», selv om området er omgitt av omfattende kraftutbygging og reguleringer. Dette kan virke paradoksalt: hvordan kan et sted være både urørt og omgitt av utvikling? Svaret ligger i at selv om det finnes kraftverk, veier og andre anlegg i nærheten, har dalen selv vært i stor grad fri for store innbygg. Den har bevart naturlige vegetationstyper, våtmarker og fjellformer som gir gode forhold for både plante- og dyreliv – og for reinenes behov for stille, uforstyrrede områder.
Et kraftverk i dalen ville innebære bygning av en inntektsdam, rørgater som leder vannet til turbinen, og tilknyttede arbeidsområder for maskiner og personer. Selv om selve anlegget kanskje ikke dekker ett stort areal, vil aktiviteten rundt det – transport av materialer, byggearbeid, vedlikehold og senere drift – øke menneskelig tilstedeværelse betraktelig. NVE advarer om at «slik områder er særlig sårbare for inngrep og forstyrrelser», og at etablering av slik infrastruktur «kan bidra til å endre reinens bruk av området».
Med andre ord, selv om bygget selv kanskje kun tar opp noen få hektar, kan effekten brede seg langt videre gjennom lyd, lys, og endringer i tilgjengelig fôr og skjul for dyrene. Reinene er sensitiv for pludselige endringer i omgivelsene; de kan unngå områder der de opplever uro, selv om det fysiske arealet som er direkte påvirket er lite. Dette kan føre til at de velger å gå andre veier, noe som igjen kan øke avstanden mellom viktigebeiterområder og øke energiforbruket til dyrene når de må gå lenger for å finne mat og hvile.
Hva betyr dette for fremtiden?
NVE sitt avslag viser at myndigheten vekter hensyn til natur og kultur høyt, spesielt når det gjelder områder som er viktig for samisk reindrift. Det er et signal om at fremtidige kraftprosjekt må gjennomgå en grundig vurdering ikke bare av teknisk gjennomførbarhet og økonomisk lønnsomhet, men også av hvordan de påvirker lokale økosystemer og tradisjonelle næringsgrener.
For Clemens Kraft betyr avslaget at de må tenke på alternative løsninger. Kanskje kan
