Innledning
I Norge er det mange dammer som må passes på nøye for at de ikke skal utgjøre en fare. Dameierne – de som eier eller driver dammane – har tidligere hatt strenge krav om å føre tilsyn og sikre at dammane oppfyller NVE‑s (Norges vassdrags- og energidirektorat) regler for damsikkerhet. Nå kommer NVE med et nytt forslag til Damsikkerhetsforskriften som kan endre på hvordan dette tilsynet fungerer og hvilken dokumentasjon som kreves. Forslaget er ute til høring nå, og mange er usikre på om de har nok tid og ressurser til å møte de nye kravene. For å få et bedre bilde av situasjonen har Vassdragsteknisk Forum (VTF) startet en spørreundersøkelse blant sine medlemmer. I denne artikkelen ser vi nærmere på hva forslaget innebærer, hva VTF vil finne ut, og hvilke utfordringer dameierne kan stå overfor.
Spørreundersøkelse
VTF organiserer alle landets vassdragstekniske ansvarlige (VTA). Disse er de fagpersonene som har ansvar for å følge opp dammsikkerheten i praksis. For å forstå hvordan dameierne oplever de foreslåtte endringene, har VTF laget et spørreskjema som skal sendes ut til alle VTA‑er. Spørsmålene handler blant annet om:
- Hvor mye ekstra arbeid de tror de nye dokumentasjonskravene vil medføre.
- Om de har nok ansatte eller tilgang til konsulenter for å klare oppgaven.
- Hvilke organisatoriske endringer de må gjøre, for eksempel å opprette nye rutiner eller ansette mer personale.
Aslak Bøhle Foss, som er VTA i Statkraft og nestleder i VTF, forklarer at målet med undersøkelsen er å få et klart bilde av hvor stor belastningen faktisk kan bli. Han mener at teksten i høringsforslaget er litt vag, og at kravet til dokumentasjon allerede er svært høyt i dag. Derfor vil VTF bruke svarene til å argumentere for eventuelle justeringer før forslaget blir vedtatt.
Konsulenter
Når det kommer til å oppfylle nye krav, pleier mange dameier å ta hjelp fra konsulenter. Dette er fagfolk med spesialutdanning innen vassdragsteknikk og damsikkerhet. Foss påpeker at selv om konsulenter ofte er gode til å tilpasse seg raskt til nye behov, er det ikke sikkert at det er nok av dem med den nødvendige erfaringen til å dekke et eventuelt økt behov.
- Utdanning innen dette feltet er begrenset; hvert år kommer det kun et lite antall nye kandidater.
- Selv om antallet har økt litt de siste årene, mangler mange fortsatt den praktiske erfaringen som kreves for å vurdere komplekse dammer og lage den detaljerte dokumentasjonen NVE kan kreve.
Foss stiller derfor spørsmålet: «Har vi nok folk, rett og slett?» Hvis svaret er nei, kan dameierene ende opp med å måtte vente på hjelp eller betale høyere priser for å få tilgang til de få ekspertene som finnes.
Reagerer raskt
Selv om konsulenter kan omstille seg raskt, påpeker Foss at det som kreves her er ikke bare vilje til å lære nytt, men også en spesifikk kompetanse som er bygget opp over år med praktisk arbeid. Det er ikke nok å ta et kort kurs; man må forstå hvordan dammer oppfører seg under ulike forhold, hvordan man måler spenninger i betongen, og hvordan man lager rapporter som NVE vil godkjenne.
Derfor mener han at det er trygt å stole på at de eksisterende konsulentene kan håndtere endringene, men at det kan bli en flaskehals hvis mange dameier samtidig trenger hjelp. Dette kan føre til lengre ventetider og høyere kostnader, noe som spesielt kan bli vanskelig for de mindre dameierne som ikke har store budsjett til å betale for ekstern hjelp.
Samarbeid
For å løse utfordringen med begrenset tilgang til ekspertise, foreslår Foss at dameierne kunne samarbeide mer på tvers av selskapsgrenser. Idéen er at de større dameierne, som ofte har flere ressurser og interne eksperter, kunne dele sin kunnskap med de mindre. Dette kunne skje gjennom:
- Formelle avtaler hvor større selskaper låner ut tid fra sine VTA-er til mindre dammer.
- Workshopper eller kurs der erfarne blir delt.
- Felles dokumentas hvor alle kan laste opp og hente maler, sjekklister og rapporter som allerede er godkjent av NVE.
Foss påpeker at slike samarbeidsavtaler allerede eksisterer i noen områder, men at de kan utvikles videre. Selv om selve arbeidet med å lage detaljert dokumentasjon kanskje er vanskelig å helt delegere til andre, kan konsulenter og erfarne VTA-er likevel bidra med veiledning, kvalitetssjekk og støtte der det trengs.
Klassifisering og risikovurdering
Et annet punkt i høringsforslaget som har vektet oppmærksomheten er endringer rundt klassifisering og risikovurdering av dammer. NVE foreslår å fjerne kravet om å få godkjent en revurdering av anlegg som ligger i den laveste konsekvensklassen (klasse 1). Med andre ord, dammer som vurderes å ha liten potensiell skade ved ett eventuelt brudd, skulle ikke lenger behøve å gjennomgå den samme omfattende godkjenningen som før.
Foss og VTF mener at dette kan skape uklarhet:
- Hva betyr det i praksis for dameier som har dammer i klasse 1? Skal de helt slå av tilsynet, eller fortsatt gjøre enkle sjekker?
- Hvordan skal man dokumentere at en dame faktisk tilhører klasse 1, og hvem skal vurdere dette?
Disse spørsmålene trenger tydelige svar før dameierene kan planlegge hvordan de skal tilpasse seg de nye reglene.
Frister
VTF har satt en frist for å svare på spørreundersøkelsen til 15. august. Dette gir medlemmene litt over en måned til å tenke igjennom konsekvensene og levere sine tilbakemeldinger. Høringsfristen for NVEs forslag til den reviderte Damsikkerhetsforskriften er imidlertid 15. september, så det er likevel tid til å justere forslaget basert på hva VTF får inn.
Hvis alt går som planlagt, skal den nye Damsikkerhetsforskriften tre i kraft fra 1. januar 2027. Det betyr at dameierene har litt over to år til å gjøre de nødvendige endringene, men som Foss påpeker, kan det føles kort hvis man må bygge opp ny kompetanse, skaffe konsulenter eller endre interne rutiner.
Avsluttende refleksjon
Det er klart at damsikkerhet er et viktig tema som berører
