Introduksjon: Når gulvet forteller historien
I det nye regjeringskvartalet i Oslo ligger et gulv som er mye mer enn bare stein under føttene. Det 800 kvadratmeter store verket heter Sebastia og er laget av kunstneren Jumana Manna. Gulvet består av resirkulert stein som er samlet inn fra over hundre steder i Norge – fra gamle kirker og festninger til kraftstasjoner og bybaner. Ingen ny stein er brutt til prosjektet; i stedet får gammel stein nytt liv. Dette viser både kunstnerisk kreativitet og en viktig melding om bærekraft og sirkulær økonomi. I juni 2026 lanseres et interaktivt kart som gjør det mulig for alle å utforske hvor hver stein kommer fra og kanskje finne bidrag fra sitt eget nabolag.
Hvordan ble Sebastia til?
Jumana Manna reiste rundt i hele landet og bad kommuner, museer, byggebedrifter og privatpersoner om å donere stein som ellers ville ha blitt kastet eller ligge ubrukt. Responsen var overvældende. Stein fra Hamar domkirke, Nidarosdomen, Telemarkskanalen og bybanen i Bergen er bare noen av de mange bidragene. Hver bit stein har sin egen historie – noen er hundre år gamle, andre kommer fra nyere bygninger som har blitt renoveret. Manna har laget et mønster på gulvet der steinene legger seg sammen som et stort puslespil, og fargene og teksturene varierer fra lyse gråtoner til mørke, nærmest svarte nyanser.
Stein som forteller
Når du går over gulvet, kan du se små forskjeller i overflaten. Noen steiner er glatte og polerte fra å ha vært del av en gulvflis i en kirke, andre er ru og har mer naturlige kanter fordi de kommer fra gamle murverk eller festningsverker. Dette gjør at hvert steg blir en liten oppdagelsesreise. Kunstneren vil at beskueren skal føle seg knyttet til stedet de kommer fra, og tenke på hvordan materialer kan flytte seg og få nye betydninger over tid.
Gjenbruk med lang historie
Bruken av gammel stein i nye bygninger er ikke noe nytt. Allerede i antikken praksis spolia – latin for «spoil» eller «bytte» – betyr at man tok stein fra ruinerte bygninger, skulpturer eller monumenter og brukte dem i nye konstruksjoner. Dette var både praktisk og symbolsk: man sparede ressurser og samtidig viste respekt for fortiden ved å gi gammel materiale en ny rolle. Sebastia fortsetter denne tradisjonen, men med et moderne twist: fokus på bærekraft og miljøbevissthet. Ved å ikke bryte ny stein unngår man energikrævende bryting, transport og avfall. I stedet blir det som allerede eksisterer brukt på en ny måte – en sirkulær løsning som reduserer CO₂-utslipp og beskytter naturlandskap.
Fra lokal til nasjonal
Det som gjør Sebastia spesielt er at materialet kommer fra så mange forskjellige steder i Norge. Dette gjør verket til et nasjonalt kollasj, hvor hver kommune kan peke på sin egen bidrag. Stein fra en skole i Tromsø kan ligge ved siden av stein fra en fyr i Sørlandet, og sammen skaper de et bilde av landets mangfoldige geologi og kulturhistorie. Når besøkende bruker det interaktive kartet som lanseres i juni, kan de søke etter sitt postnummer eller sitt fødeområde og se nøyaktig hvor steinen under deres føtter kommer fra. Kartet viser også bilder og korte fortellinger om hvert sted – hva steinen opprinnelig ble brukt til, når den ble fjernet, og hvordan den endte i regjeringskvartalet. Dette gjør kunsten tilgjengelig og personlig, spesielt for unge som kanskje ikke har tenkt på hvor materialene i byggene rundt dem kommer fra.
Kunstneren bak verket
Jumana Manna er født i USA, vokste opp i Jerusalem og bor og arbeider i dag i Berlin. Hun har en bachelorgrad fra Kunsthøgskolen i Oslo og jobber ofte med temaer som identitet, minne og hvordan mennesker påvirker natur og bygdeområder. Manna sier at hun ønsker å skape verk som får folk til å stoppe opp og tenke på de usynlige forbindelsene mellom mennesker, sted og materiale. Med Sebastia har hun lykkes med å kombinere kunst, historie og miljøbevissthet i ett enkelt, men kraftfullt uttrykk.
Hvorfor er dette viktig for tenåringer?
For mange unge er klima og miljø viktigere enn noen gang før. Sebastia viser at kunst kan være en del av løsningen – ikke bare ved å være vakker å se på, men ved å demonstrere hvordan vi kan tenke nytt på ressursbruk. Når du ser på gulvet, ser du ikke bare stein; du ser en historie om gjenbruk, om lokale fellesskap som har bidratt, og om hvordan vi kan redusere avfall ved å tenke i sirkler i stedet for linjer. Dette kan inspirere til egne prosjekter: kanskje en skole kan lage et kollasj av gjenbrukte materialer fra klasserommet, eller en fritidsklubb kan lage en utstilling hvor hvert objekt har en historie om hvor det kommer fra.
Fremtiden for Sebastia
Gulvet er ment å ligge der i mange år fremover, og det vil fortsatt være et sted hvor både ansatte i regjeringskvartalet og besøkende kan gå tenke og føle. Det interaktive kartet vil bli oppdatert med nye bidrag hvis flere kommuner eller organisasjoner ønsker å bidra med stein fra sine egne områder. På den måten kan Sebastia vokse og endre seg, akkurat som sirkulær økonomi gjør – ved å ta inn nytt, bruke det som er der, og gi det videre.
Avsluttende refleksjon
Neste gang du går over et gulv, tenk på hvor steinen kommer fra. Kanskje er den fra en gammel kirke i din hjemby, eller fra en tunnel som har båret tog i tiår. Sebastia påminner oss om at hvert materiale har en fortid, og at vi har valget om hvordan vi vil bruke det fremover. Ved å gjøre gamle steiner til en del av et moderne kunstverk, viser Jumana Manna at fortid og fremtid kan møtes i ett og samme sted – og at kunst kan være en enkel, men kraftfull måte å tenke på bærekraft.
Denne artikkelen er skrevet for å være lettlest og engasjerende for tenåringer, med tydelige fete overskrifter og enkel språkbruk som fremmer forståelse og refleksjon rundt kunst, gjenbruk og miljø.
