Innledning
I Norge har mange bedrifter begynt å produsere egen strøm ved hjelp av solpaneler og batterier. For å unngå å betale elavgift på den ekstra strømmen de deler, finnes det en såkalt delingsordning. Ordningen lar flere næringskunder dele infrastruktur og fakturere hverandre for overskudd, uten at de må betale forbruksavgift. Selvom idéen høres enkel ut, har regelverket skapt mye forvirring blant nettbedriftene som skal godkjenne søknadene. Senioringeniør Rolf Håkan Josefsen fra Glitre Nett har pekt på at veilederen er så uklar at det fører til både byråkrati og usikkerhet om hvilke beslutninger som er riktige. I denne artikkelen ser vi nærmere på hva delingsordningen egentlig går ut på, hvorfor reglene er vanskelige å forstå, og hvilke konsekvenser uklarheten kan ha for både bedrifter og nettbedriftene.
Hva er delingsordningen?
Delingsordningen ble introdusert for å gjøre det lettere for bedrifter i næringsparker, industriområder og lignende å dele egenprodusert strøm. Ideen er enkel: hvis flere bedrifter har solpaneler på takene sine eller deler et batterilager, kan de selge overskuddsstrøm til hverandre. Fordi strømmen ikke blir levert fra det offentlige nettet, skal den ikke belastes med elavgift. På den måten kan bedriftene spare penger og samtidig redusere sitt klimaavtrykk. For å få tilgang til ordningen må en søknad sendes til det lokale netselskapet, som vurderer om betingelsene er oppfylt. Netselskapet har ansvaret for å avgjøre om delingen faktisk skjer innenfor et avgrenset område og om infrastrukturen virkelig deles.
Hvorfor er reglene uklare?
Ifølge Rolf Håkan Josefsen ser regelverket enkelt ut på papiret, men veilederen som skal forklarer det inneholder mange åpne spørsmål. Ett av de største problemene er uttrykket «deler infrastruktur». Veilederen gir ingen nøyaktig definisjon av hva som menes med dette. Skal det kun handle om fysiske tilkoblinger som kabler og transformatorer, eller kan det også omfatte ting som felles innkjørsel, parkeringsplasser eller selv ansattes bussruter? Mangelen på en klar grense gjør at nettbedriftene må tolke regelen selv, og tolkningen kan variere fra område til område. Dette fører til at like søknader kan få forskjellige utfall avheng av hvem som behandler dem.
Eksempler på absurde situasjoner
Josefsen gav flere eksempler på hvordan uklarheten kan føre til rariteter. Ett eksempel er to bedrifter som ligger ved siden av hverandre i samme industripark, men som ikke har noen direkte elektrisk tilkobling mellom seg. De har imidlertid felles innkjørsel og deler samme parkeringsplass. Ifølge en løs tolkningsmåte kunne dette kvalifisere som «deling av infrastruktur», og dermed kunne de søke om å unngå elavgift på overskuddstrøm selv om de ikke faktisk bytter strøm med hverandre. Et annet eksempel er hvis flere kontorbygninger i et kompleks bruker samme shuttle‑buss for å transportere ansatte. Skal bussen regnes som del av infrastrukturen? Hvis ja, kan selv bedrifter som ikke har noe solpanell eller batteri få del i ordningen, noe som tydeligvis ikke var hensikten. Disse situasjonene viser hvor langt tolkningsrommet kan strekke seg når reglene ikke er presist formulert.
Økonomisk risiko for nettbedriftene
Nettbedriftene står i en vanskelig posisjon. Hvis de godkjenner søknader som senere viser seg å ikke oppfylle hensikten med ordningen, kan de bli gjort økonomisk ansvarlige for å betale den elavgiften som skulle ha vært unngått. Reguleringsmyndigheten (RME) kan kreve at netselskapet dekker forskjellen hvis det viser seg at kunden har fått en urettmessig fordeler. På den andre siden, hvis nettbedriftene er for restriktive og avslår søknader som egentlig skulle ha vært godkjent, risikerer de å få klager og kjempe med lange klagebehandlingsprosesser. Dette fører til at de må bruke tid og ressurser på å vurdere hver søknad nøye, noe som øker administrasjonsbyrden og kan føre til forsinkelser for ærlige søkere.
Spekulasjoner om EU‑frykt og statsstøtte
Josefsen spekulerer på at en del av uklarheten kan skyldes frykt for å treffe inn i et område som EU kan oppfatte som ulovlig statsstøtte. Hvis en ordning gjør det lettere for visse bedrifter å unngå avgifter, kan det oppfattes som at staten gir dem en urettmessig fordel sammenlignet med andre bedrifter som må betale full avgift. EU har strenge regler mot slik forskjellsbehandling, og eventuelle overtrædelser kan føre til bøter eller krav om å trekke tilbake støtten. Denne bekymringen kan ha ført til at regelverket er skrevet med avsiktlig vaghet, slik at det er vanskelig å bevise at det faktisk er en form for statsstøtte. Josefsen mener imidlertid at denne forsiktigheten har gått for langt og at det nå skaper mer skade enn nytte.
Hva kan gjøres for å forbedre situasjonen?
For å redusere forvirringen mener Josefsen at RME eller NVE bør ta et nytt blikk på regelverket og lage en klarere veileder. En mulig løsning er å definere nøyaktig hva som menes med «deler infrastruktur», for eksempel ved å spesifisere at det må være en direkte elektrisk tilkobling mellom deltakerne, eller at delingen må omfatte faktisk bytte av strøm eller lagringskapasitet. En annen tilnærming er å la nasjonale myndigheter ta over saksbehandlingen av søknadene, slik at det blir ensrettet praksis i hele landet. Selv om dette kan være vanskelig å gjennomføre på grunn av ressursbegrensninger, vil det sikre at alle nettbedrifter vurderer søknadene på samme grunnlag. Til slutt understreker Josefsen at han stadig støtter ideen om delingsordningen, men at han ønsker et regelverk som er både enkelt å forstå og vanskelig å omgå.
Oppsummering
Delingsordningen har potensial til å gjøre det lettere for norske bedrifter å dele egenprodusert strøm og spare på elavgiften, men dagens regelverk har skapt mer forvirring enn klarhet. Ukleare begrep som «deler infrastruktur» fører til at nettbedriftene må ta vanskelige avgjørelser basert på tolkning, noe som kan føre til både økonomisk risiko og unødvendig byråkr
